Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, april 1925
Den tyske republikk har valgt sin president efter Ebert∗, der er avgått ved døden. Ebert har ledet den tyske republikk uten glans og pomp, men han må sikkert gis det eftermæle, at han på en beskjeden, sindig og upartisk måte har søkt å oppfylle sine plikter som den nye republikks første embetsmann. Der kan ikke kastes stenk av påstander om egeninteresse eller begunstigelse over hans embetsførsel, og det vil i våre tider ikke si så lite.
Kampen om hvem, der skulle bli hans efterfølger, har stått mellom sentrumsmannen dr. Marx∗, der har vært dette partis og partiene til venstre for dettes kandidat – bortsett fra kommunistene, der stiller egen kandidat – og den gamle øverstkommanderende under krigen, general Hindenburg∗, der formentlig også har trukket mange stemmer fra de helt indifferente og ikke minst fra kvinnenes leir.
Og generalen har seiret. Men når man heri vil se en konstatering av, at det er revansjetanken og krigspartiet, der har båret seiren hjem, er dette kanskje ikke helt velbegrunnet, og like så lite kan man sikkert heri se et tegn på, at hans presidentskap kun vil danne overgangen til det gjenreiste monarki. Det samme håpet og trodde jo legitimistene og bonapartistene, da marsjall MacMahon∗ ble valgt til den franske republikks president.
General Hindenburg, der lenge vegret seg for å la seg stille, og som måtte under sterkt påtrykk av storadmiral von Tirpitz∗, før han ga efter, har jo foran valget avgitt løfte om å ville stille seg helt lojalt til Weimar-forfatningen og republikken. Hans valg synes heller ikke å ha vakt særlig stor engstelse innen ententekretser.
Som under krigen således er Hindenburg også efter nederlaget vedblitt å være den jevne tyskers håp og avgud. De mer invidde har sikkert et annet og mer riktig inntrykk av ham. Så vel av Ludendorffs∗ Kriegserinnerungen∗, som av uttalelser av dennes nærstående venn oberst Bauer∗ og endelig senest ved general von Hoffmanns∗ bok∗ om krigen får man det bestemte inntrykk, at den gamle feltmarskalk selv var om ikke "et helt ærverdig null", så den velmenende og føyelige gamle mann, som de virkelig styrende dekket seg bak og brukte til sine formål, og at "den øverste hærledelse" visstnok hadde Hindenburg som toppfigur, mens det var Ludendorff, der den hele tid trakk i snorene.
Man kommer vel sannheten nærmest ved å karakterisere Hindenburg som en ikke meget intelligent, men til det ytterste pliktoppfyllende og keisertro soldat av den gamle prøyssiske skole, og at de store seire ved østgrensen, der skyldte hans ry som feltherre, mer skyldtes den russiske general Rennenkampfs∗ helt uforståelige uvirksomhet og en rekke andre heldige omstendigheter enn noen egentlig strategisk overlegenhet og begavelse hos general Hindenburg. Dette innrømmes også likefrem av general von Hoffmann.
-----
Månedens annen store begivenhet er den engelske finansminister Winston Churchills∗ proklamasjon av, at Englands finansielle stilling nå er så sterk, at England vil vende tilbake til gullstandarden.
Hvilke følger dette vil få for England selv og den øvrige verden, er det sikkert ennå for tidlig å ha noen sikker formening om.
Hvor lenge vil det vare, innen Norge kan opparbeide sin krone mot pari, og vi også igjen kan skride til gullinnløsning? Der ligger sikkert mange lange og for landet tunge år, innen så kan skje. De lærde teoretikere kjemper jo for, at den bør stabiliseres snarest – "så snart den har funnet sitt naturlige leie", som det heter med atskillig dunkelhet. Norges Bank og det praktiske forretningslivs menn er imidlertid sikkert ikke i tvil om, at målet bør være å arbeide kronen forsiktig og langsomt oppover til pariteten. Og de fleste har vel også øynene åpne for, at hvis man hadde fulgt de teoretiske statsøkonomers råd i de senere år med hensyn til vårt pengevesen, hadde vi ligget enda slettere an, enn tilfelle nå er.