Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Paris, 27. februar 1925
Grand Hotel∗
Vi reiste hit ned over Hamburg og Aachen og uten opphold noe sted, så jeg var nokså trett, da jeg kom frem i forgårs aften. Efter et bad og en liten siesta kunne jeg dog sammen med mine reisefeller – grosserer Elias Kiær∗, skipsreder Stang∗ og direktør Høy∗ – gå over til Drouant∗ og få et dusin av de herlige marinerte østers, skyllet ned med noen glass chablis, servert av min gamle kjenning, sommelieren Joseph.
I går hadde vi en rett anstrengende dag. Kl. 10 var vi i møte med den kommersielle ledelse av St. Gobain∗ i byrået [ved] Place de Saussaies, hvor vi hadde en foreløpig konferanse om muligheten av, at St. Gobain kunne avkjøpe oss den del av vår eventuelle cyanamidproduksjon ved Odda Smelteverk∗, som vi nødvendigvis må ha avsatt, inntil fabrikasjonen av det nye gjødningsstoff Vitagate∗ kunne komme i ordentlig gjenge. Kl. 12 hadde vi møte med en av lederne for den amerikanske cyanamidtrust, Mr. O''Daniel∗, og kl. 11/2 var vi buden til dejeuner i restauranten Tabary∗ av monsieur Delage∗, den tekniske leder av St. Gobain.
Foruten oss et par franskmenn, der var ansatt i St. Gobain og min gamle bekjente sveitseren Mr. Gandillon∗ fra Genève, der er president i det europeiske karbidsyndikat og leder av det sveitsiske selskap "Kapor"∗, der er innehaver av patentene for Vitagate-fabrikasjonen.
Det var en kopiøs og eksellent dejeuner med languster truffé, artisjokker, poulets en cocotte, gåselever og pannekaker, stekt i rømme – så jeg var ikke videre opplagt til å gå i nytt forhandlingsmøte på Place de Saussaies kl. 4. Men det klarte seg da. Det later imidlertid til, at det blir vanskelig å komme til noen overenskomst. Forhandlingene ble dog ikke avbrutt, men utsatt til i eftermiddag, og skal vi førenn ha forhandlinger med den tekniske ledelse.
Vi er nok ikke kommet til Paris i noe heldig øyeblikk for økonomiske forhandlinger. Francen synker stadig, på aksjebørsen er der veldig nedgang for selv de beste og eldste selskapers aksjer, og forlydender om, at ministeriet Herriot∗ forbereder nye skattepålegg – muligens endog "ekstraordinær formuesskatt" – har allerede bevirket en ikke ubetydelig kapitalflukt. I de kommersielle og industrielle kretser, vi har hatt føling med, er man fortvilet over Herriots politikk og sosialistenes store innflytelse i deputertkammeret. Man setter sitt håp til senatet.
Efter eftermiddagsmøtet i går var der kun tid til å gå hjem i hotellet og kle seg om i smoking, da vi kl. 71/2 skulle i middag til Mr. Gandillon i den lille, ytterst mondene russisk-franske restaurant "Au caneton"∗, der ligger like ved Børsen.
Der er kun plass til 20 á 30 personer, og hvert bord var opptatt av et meget elegant, internasjonalt publikum.
Vi fikk først noen russiske retter, bl.a. kaviar, servert på russisk måte. Kaviaren legges mellom to pannekaker, og ovenpå dette igjen sur fløte. Dertil ble servert russisk vodka. Det var jo godt, men så altfor mektig, og da vi derefter fikk russisk kålsuppe med pølsesnabber i – som var deilig, men også mektig, var jeg så mett, at jeg kun for syns skyld kunne røre litt ved de franske retter, en eksellent sole i sort burgundersaus og den blodige Rouen-and∗ med orangesalat, der er den lille restaurants spesialitet, og hvorfra den har sitt navn.
Mr. Gondillon hadde bestilt en losje i Casino de Paris∗, hvor man gir den aktuelle revy, og hvor parisernes kjæledegge Mistinguett∗ opptrer. Dit bega vi oss ved 101/2-tiden til fots for å få litt mosjon og kom dit nettopp, som Mistinguett gjorde sin entré på scenen – hun opptrer kun i den siste halvpart av revyen. Hun lanserer fremdeles sine viser med den samme vevre og det samme liv med sin hese stemme, og er tross sine 58 år ennå så grasiøs og virtuos, at hun kan misunnes av de yngste. Men mens de andre damer samtlige var nakne – eller med et lite fikenblad, der ikke befordret velanstendigheten, var Mistinguett så meget kledd, at hun dermed kunne skjule alderens ravage∗.
Denne revy var som de fleste andre det rene idioti – men praktfullt oppsatt – og med et par nye iørefallende melodier, som man nå hører overalt og allerede har fått mer enn nok av. Det er dette, som nå gouteres overalt, og revyteatrene er snart sagt de eneste "kunst"-anstalter, der tjener penger, og som publikum gidder besøke.