Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1924
Kristiania, 31. desember 1924
Også det seneste år har stått i depresjonens tegn, for så vidt vårt økonomiske liv angår. Men der er dog enkelte lyspunkter. Har året for to av våre hovednæringsveier – jordbruket og skipsfarten – vært alt annet enn godt, har fiskeriene gitt et godt utbytte. Og enkelte grener av vår eksportindustri – som tremasse- og celluloseindustrien og den metallurgiske industri – har kunnet gi ganske godt utbytte. Men dette skyldes jo vesentlig vår krones stadige fall gjennom det forløpne år. Skulle kronen stige og eksportørene ikke få så meget for sine pund og dollars, vil gevinsten simpelthen fordufte. Med våre høye arbeidslønninger og våre trykkende skatter vil vi da ikke kunne stå oss i konkurransen. Eksportindustrien befinner seg for så vidt på gyngende grunn.
Men med vår sørgelige økonomi så vel i stat som i kommuner, er der vel ikke så stor utsikt til, at vår krone skal stige. Og vi må sannsynligvis enda lengre ned, før våre styrende i stat og kommune vil forstå, at vi ikke kan fortsette med de stormannsvaner, vi har lagt oss til under krigen, men at utgiftene – hvor hårdt det enn kan svi – må ned, selv om vi må gi avkall på å være de fremmeligste i alle nye og kostbare reformer. Vi er – både i kommune og stat – overadministrert, og slik kan det ikke gå i lengden, hvis ikke alt næringsliv skal bukke under.
------
Og ennå lever vi under verdenskrigens ulykkelige eftervirkninger, og som synes å være de uunngåelige eftervirkninger efter alle store krigsslutt fra oldtiden. Når vi således leser om tiden efter den peloponesiske krig∗ – om tilstanden i Grekenland 400 år før Kristus som følge av denne – er det som der opprettes et nåtidsbilde for oss. Historieskriverne skildrer den så: Efter krigen fulgte sorg, lammelse av erhvervslivet, fryktelige boligvanskeligheter, arbeidsløshet og fattigdom. Mismotet og depresjonen førte til uhyggelige forvillelser. Folkets laveste instinkter kom ofte til å gjøre utslaget. Egenkjærlighet, misunnelse, forfengelighet, pengebegjær, lettsindighet og den mest lavpannede fanatisme bredte seg overalt. For denne overveldende belastning brast den gamle tids idealer, og troen på en folkelykke bygget på frihet svant mer og mer.
Det er de samme fenomener, som vi opplever i dag – og ikke alene her hos oss, men noe hversteds. Vi kan vel trygt si, at verden aldri har frembudt et mer mistrøstig skue. Overalt er det egeninteressene, partislaveriet og materialismen, der brer seg, og det er de evneløse og maktsyke, der sitter i høysetet. Demokratiet er i sannhet stilt på en hard prøve, og vi begynner å tvile på, at det evner å redde seg ut av det kaos, det har skapt rundt seg.
Alt, hva der er igjen av karakterfasthet og intelligens, orker ikke å bemenge seg med det offentlige liv i dets nåværende urenslighet.
Er det en overgang eller nærmer vi oss "den Untergang des Abendlandes"∗?