Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1924




Helsingør, 27. juli 1924

Jernbanehotellet

Jeg har vært nede til et møte på Marienlyst bad, hvor representanter for de norske selskaper Hafslund og Meraker har forhandlet med det fransk-engelsk-amerikanske aluminiums­selskap og det fransk-belgiske sinkselskap – Compagnie Royale des mines Asturiennes – om en mulig refinansiering av det store vannkraftsanlegg a/s Tyssefaldene i Hardanger og overtakelsen av de store karbid- og cyanamidfabrikker i Odda, der nå har vært ute av drift i flere år, og som a/s Tyssefaldene, der leverte den elektriske energi til fabrikkene, er kommet i besittelse av.

Det var en tallrik forsamling, så tallrik, at badehotellet nå i sesongen kun kunne rumme et fåtall, og de fleste av oss måtte skaffe oss værelser i hotellene her i Helsingør.

For de norske selskaper møtte direktør Bryn, grossererne Einar W. Egeberg, Elias Kiær, P. C. Solberg og frue, direktørene Ruths, Høy, Hieronymus og jeg.

For aluminiumsinteressene englenderen major Cooper, ameri­kaneren Mr. Mauritz, et par franske herrer, bl.a. baron de la Chaise, samt deres juridiske konsulent i Norge, den nyutnevnte regjeringsadvokat Kristen Johanssen.

For sinkselskapet Mr. Hauzeur med sin sekretær Monsieur Caron, et par belgiske ingeniører og deres juridiske konsulent advokat Gamborg.

Interessene i a/s Tyssefaldene er vesentlig på et par av de store kristianiabankers hender, de er under offentlig administrasjon, og disse banker er selvfølgelig meget interessert i å realisere sine aksjer og få de store fabrikker i Odda i gang igjen.

A/S Hafslund har fått bankenes aksjer på hånden for en meget rimelig pris og dessuten tilsikret en meget lempelig avvikling av selskapets betydelige gjeld til bankene. Og regjeringen har lovet å gi en meget rimelig konsesjon for erhvervelsen av denne aksjemajoritet, da jo også det offentlige er i høy grad interessert for, at arbeidslivet i Odda kan komme i gang igjen, og at Odda, hvor arbeidsløsheten har vært stor og derfor store utbetalinger til nødsarbeid har måttet finne sted, kan komme ut av sine mange vanskeligheter.

Da aluminiumgruppen gjennom sitt selskap Det norske Nitrid­selskap og sinkgruppen gjennom sitt selskap Det norske Zinkselskap allerede har sine kraftleiekontrakter med a/s Tyssefaldene i orden, men til en så billig pris, at a/s Tyssefaldene ikke kan økonomisk bære seg ved disse kraftleier, måtte man kreve atskillige offer fra disses side for å få affæren i stand.

Det annet vanskelige spørsmål var, hva de norske selskaper, der skulle overta de ennå ledige 20 000 HK og leie fabrikkene i Odda for iverksettelse av metallurgisk industri, skulle betale i leie for disse fabrikker.

Diskusjonene var lange og ofte temmelig voldsomme, og noen var flere ganger på veien til å gå fra hinannen uten resultat. Det ble imidlertid stillet kravet for de utenlandske herrer, at hvis de ikke gjorde de nødvendige ofre, måtte bankene la a/s Tyssefaldene gå til konkurs, og at verdien av de kraftleie-kontrakter, de hadde erhvervet seg under den forrige ledelse av vannkraftselskapet, i så fall ville bli meget problematisk.

Klokken 7 i eftermiddag kom vi da endelig til enighet. Prisen på utlendingenes kontrakter ble hevet til 35 kr per HK, og den samme pris skulle vi norske betale for de 20 000 HK som vi skulle utnytte til drift av Odda-fabrikkene, og vi måtte til gjengjeld gå betydelig opp med leie­avgiften for fabrikkene, de fiksertes til kr. 300 000 per år.

Samtidig ble det vedtatt, at de 3 interessenter straks skulle gjøre a/s Tyssefaldene til et "floating company", der helt fra starten skulle kunne gi utbytte, og at interessentene om nød­vendig skulle gjøre de fornødne tilskudd. Selvfølgelig er der ennå atskillige båer i sjøen, før skuten er brakt i havn. Men grunnlaget er i alle fall lagt.

Jeg tror, de norske selskaper har gjort en god affære – men samtidig har vi den sikre følelse av også å ha arbeidet for allmenne interesser. Og så vil det forhåpentlig ikke være mange måneder, før arbeidslivet i Odda igjen er i sving, så kommunens finanser igjen kan bringes i orden, og også for den norske stat vil dette bli en avlastning.

I morgen skal vi bile fra Helsingør til København og ta damp­båten derfra hjem. Vi har hatt ganske godt vær under vårt opphold hernede og ikke det stadige pøs som hjemme – og holder været, vil det bli en deilig tur langs sundet ned til Køben­havn imorgen.

Jeg har benyttet anledningen til å bese det gamle Kronborg slott, hvor jeg ikke tidligere har vært, og spasert rundt på festningsodden en eftermiddag med sol over Øresund, en uforglemmelig time.