Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1924




Kristiania, 1. juli 1924

Odelstinget har i går aftes – like førenn hovedstaden skal feire Kristiania bys 300-årsjubileum – med 89 mot 23 stemmer besluttet, at Kristiania fra 1. januar 1925 skal hete Oslo. At bystyret for kort tid siden har uttalt seg mot navnebytte, veide selvfølgelig ikke overfor denne forsamlings maktbrynde. Efter det flertall, hvormed beslutningen er fattet i Odels­tinget, er det en gitt ting, at voteringen i Lagtinget vil gi samme resultat, og navneforandringen er derved en kjens­gjerning.

Når Stortinget er gått til den beslutning, er det selvfølgelig ikke av noen som helst kjærlighet til eller omhu for landets hovedstad – det har vel snarere vært for å gi dens borgere en følelse av hvor makten i dette land ligger, og som et svar på den mangel på sympati og respekt for Stortinget i dets nå­værende sammensetning og for den måte hvorpå landets anlig­gender styres av denne forsamling som ofte får uttrykk her, og som stortings­mennene i sin tro på sin dyktighet og visdom føler seg krenket over.

Men i første rekke er det selvfølgelig et utslag av den fornorskning eller rettere sagt kanskje "den avdanskning" – som en av talerne i Stortinget uttrykte det – som for tiden er så sterkt oppe og som gir seg så mange­ slags uttrykk. Man vil søke å kaste et glemselens slør over den visselig i mange henseender mørke tid av vår historie, da vi ved felles konge­hus var knyttet til Danmark, et brudd i vår historie, som visse folk ikke kan komme over, men nærer en likefrem sykelig trang til alltid å kretse om, og som de mener navnefor­andringen kan hjelpe til å dekke over.

Kristiania er jo imidlertid intet dansk ord, det er en latinisering efter den danske – men samtidig også (det bør ikke glemmes) – den norske arvekonges navn, der anla byen og flyttet den til denne side av Akerselven. Og til det navn knytter seg de mange minner om vår nasjonale gjenoppreisning og vår kamp for å nå frem til full nasjonal selvstendighet. Det er en 300-årig tradisjon, der nå brytes, for å gå tilbake til et navn, der ikke har så særlig lysende minner i vår historie.

De lærde strides om navnet Oslos betydning og også om, hvem der egentlig har anlagt den. Oslo var – som det treffende er sagt – nærmest "et klerikalt rede". Det var kirker og klostre, der ga byen dens karakter, og det er minner om mektige og stridbare prelater og om borgerkrigenes uhyggelige tid, navnet Oslo nærmest vekker hos oss. Det er just ikke de lysende og tennende minner fra vår gamle historie.

Vi lever visstnok nå efter den store verdenskrig i en nasjonalismens tids­alder, men man løper nå en gang ikke fra sin historie, selv om man søker å skjule sitt hode under vingen. Og aller minst ved en navnefor­andring.

Et navn er, som en dansk forfatter nylig skrev, så uløselig knyttet til dets bærer, at det ikke kan skilles fra den ting som det hører til. Vi tenker sjelden eller aldri på dets opprinnelse, vi hører ikke dets enkelte bestanddeler, det er en helhet, en samklang av noe indre og ytre. Det synger i vårt øre med en ganske bestemt tone.

Det er med en by som med et menneske. Den der kaster sitt navn fra seg, blir så allikevel den samme. Et navnebytte gjør hverken finere eller mer nasjonal. Det er tvertimot noe visst paramnesisk over det, det viser en sviktende sans for tradi­sjon og kultur å søke å løpe bort fra de onde og gode dager, der knytter seg til navnet, fra det arbeid og den innsats, der er gjort av de henfarne slekter, der er knyttet til det.

Den eneste taler i Stortinget i går, der ga uttrykk for disse følelser var Kristiania-representanten forlagsbokhandler Nygaard, der holdt et vidt­skuende og savnet foredrag, et av dem som man ikke sjelden hørte i Stortinget for et par desennier tilbake, og som gjorde stortingsdebattene til noe annet enn den rene ørkenvandring, som de nå er.

Han fremhevet, at der var noe av et særsyn, at en nasjonal­forsamling uten noen som helst foranledning av nasjonal art går hen og forandrer sin hovedstads navn. Man skulle tro at Norge var et land av i går, og man får en forstemmende følelse av hvor ringe forståelsen av tradisjonens betyd­ning for et samfunn er, når man således vil fornekte århundres tradisjon og kaste bort minnene om våre forfedres gjenreisningsarbeid. Og man burde dog bedømme minnene efter deres innhold og ikke efter deres alder.

Oslo-navnet har nå vært dødt i 3 århundrer, og det burde ikke kunne kalles nasjonal selvhevdelse å kaste bort det navn, landets hovedstad har båret i de mange år, landet kjempet for og gjenvant sin nasjonale selvstendighet.

Var det – efter hva forkjemperne for Oslo-navnet fremhevet – en nasjonal forsyndelse av kong Christian den 4. i sin tid å endre Oslo-navnet, da byen på hans befaling dog skiftet plass, er det den samme forsyndelse, man nå gjør om igjen ved navnebyttet.

Kjærligheten til byen er hellig som kjærligheten til fedre­landet. Det er de beste følelser hos Kristianias borgere, man krenker ved nå å dekretere dette navnebytte uten deres sank­sjon. Og det er ingen god gjerning, Stortinget nå har gjort, ved å krenke disse følelser.

Og det er ikke alene de innfødte, men også vi innflyttere, som har vært knyttet til byen i vår ungdoms og manndoms beste år, som føler det sårt, at tradisjonene således skal brytes. Ingen sjel blir mer nasjonal ved å beruse seg selv i et tomt navns klang. Vi fikk det mer som et tegn på tidens forjagethet og simpelhet.