Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1924
Kristiania, 4. mars 1924
A/S Hafslunds∗ styre og et par av dets største aksjonærer holdt i går en festmiddag for meg i Victoria Hotel∗ i anledning av, at det den 28. februar var 25 år, siden a/s Glommen Træsliberi∗ ble stiftet – det selskap der har gjennomført Kykkelsrudanlegget∗ – og i hvis styre jeg har sittet som formann helt siden stiftelsen.
Jeg ble meget overrasket, da jeg den 28. om formiddagen ble komplimentert av en deputasjon av a/s Glommen Træsliberis styre og ved min hjemkomst om middagen fant en svær sølvbolle med blomster på mitt bord – da dagen ganske var gått meg av minne.
Efter anmodning av direktør Bryn∗ gav jeg under middagen et sammentrengt referat av selskapets historie, som kanskje kan være av noen interesse.
Det var i 1898, at et "konsortium" – den typiske betegnelse for en økonomisk sammenslutning i forrige jobbeperiode i slutten av 90-årene – innkjøpte det interessentskapet Glommen Træsliberi tilhørende tresliperi med tilliggende vannfall samt Kykkelsrud gård med mølle, sagbruk og vannfall samt en del ytterligere vann- og strandrettigheter i Glommen i Askim og Spydeberg herreder med den tanke å utnytte kraften til et elektrisk kraftoverføringsanlegg til distribusjon omkring Kristiania. Kjøpesummen for tresliperiet var 800 000 kroner og for de øvrige eiendomsherligheter ca. 1/2 million kroner.
Foretagendet ble finansiert av Industribanken∗.
I det første år ble der intet foretatt til realisasjon av denne plan. Man drev tresliperiet og solgte tremasse, for hvilken der da var en nokså god konjunktur.
I februar 1899 fant konsortiet det riktigst å bringe foretagendet over til et aksjeselskaps rettslige former, og jeg ble samtidig oppfordret til å tre inn i styret som dettes formann. De øvrige medlemmer av styret ble kanaldirektør Sætren∗, gamle brukseier A.C. Furuholmen∗, den tidligere eier av Kykkelsrud gård, og ingeniør Harald Bøe∗, der da var ansatt i Elektrisk Bureau, der ble selskapets administrerende direktør.
Det første, vi hadde å gjøre, var å få utarbeidet planer for utbyggingen av vannfallene med kraftstasjon og overføringsanlegg.
Utover våren og forsommeren hadde man disse planer noenlunde ferdig – hvorhos man hadde innhentet en "gutachtung"∗ om vannfallenes skikkethet for utbygging fra to tyske arkitekter på det område, der var meget gunstige. Tanken var foreløpig kun å skride til en forholdsvis beskjeden utbygging.
Nå kom imidlertid den første slede i veien. Industribanken, som hittil hadde finansiert foretagendet og fremdeles skulle finansiere dette, ramlet som bekjent sommeren 1899 over ende. Og da vi henvendte oss til andre banker, ble vi der kun møtt med et medynksfullt skuldertrekk og en høflig, men bestemt avvisning av våre – som det forekom la haute finance – fantastiske planer. Og det var kanskje ikke så meget å forundre seg over, ti ennå i 1904, da spørsmålet om Kristianias kjøp av Kykkelsrud debattertes i bystyret, hevdet jo flere av industriens menn, at Kristiania i en overskuelig fremtid ikke hadde behov for mer enn noen få tusen hestekrefter.
Men vi var unge den gang, og vi trodde, tross all den kulde vi ble møtt med, fullt og fast på at en elektrisk kraftoverføring fra et vannfall i en forholdsvis så liten avstand fra hovedstaden og med de rike distrikter og de betydelige industristrøk i nærheten, måtte ha sjeldne fremtidsutsikter.
Nå vel – var der ingen støtte eller tro på vårt foretagende å finne i Norge, måtte vi søke å finne gehør for våre planer i utlandet. Og vi fant da i første rekke å burde henvende oss til det kjente firma Schuckert & Co.∗ i Nürnberg, der med sin forbindelse med Hafslund allerede hadde betydelige interesser i Norge.
I desember 1899 sendte vi derfor vår administrerende direktør hr. Bøe ned til Nürnberg med de foreløbige planer for Kykkelsruds utbygging. Og disse vakte straks det tyske firmas interesse. Kun fant man, at planen for utbyggingen var holdt i en for beskjeden målestokk. Der måtte bli spørsmål om større kapitaler, hvis man skulle vekke den fornødne interesse hos de firmaet nærstående finansgrupper. Nye planer for en utbygging i større omfang – vannkraftanlegget utbygd for den samlede vannkraft 45 000 HK, og et elektrisk kraftoverføringsanlegg for 9000 HK – ble derefter utarbeidet ved samarbeid mellom Schuckert og våre sakkyndige, og i januar 1900 reiste så Bøe og jeg ned til Nürnberg med disse planer for å oppta de endelige forhandlinger.
Efter å ha ligget innesnødd i Göteborg i 3 samfulle dager kom vi da endelig til Nürnberg, og allerede samme formiddag fikk vi foretrede for generaldirektør Wacker∗, der gjennom sine ingeniører var gjort bekjent med planene og uttalte sin tilslutning til disse. Vi gjennomgikk derefter spørsmålet om foretagendets finansiering og fastslo grunnlinjene for denne. Schuckert & Co. skulle påta seg utførelsen av det hele anlegg – heri også innbefattet kraftledning fra Kykkelsrud til Slemmestad Cementfabrik∗ i Røyken, der var det første industrielle anlegg, der hadde vist interesse for å få elektrisk energi som drivkraft for sin fabrikk, og skulle ytterligere forplikte seg til å skaffe de hertil fornødne penger mot å få disse tilbakebetalt, når anlegget var ferdig, dog med unntak av 1 million kroner, som vi fikk beveget Schuckert til å ta aksjer for i selskapet. Til sikkerhet for sine utlegg skulle Schuckert, til tilbakebetaling fant sted, ha panterett i alle selskapets eiendomsherligheter.
I vår ungdommelige optimisme anså vi det for gitt, at de dårlige tider i Norge ikke kunne vare så mange år, og at vi, når anlegget stod der fullt ferdig, måtte kunne regne med, at vi kunne oppnå et partialobligasjonslån til innfrielse av våre forpliktelser overfor Schuckert & Co.
Der ble av generaldirektør Wacker fastsatt et møte allerede samme dags eftermiddag til endelig fastsettelse av disse foreløpige avtaler. Ved dette møte var til stede vannbyggingsingeniører, eksperter på det elektrotekniske område, finansmenn og jurister. Alt ble nøyaktig gjennomgått og diskutert, og ved 8-tiden om aftenen var vi kommet til enighet om de store trekk, og det overlotes til Schuckerts juridiske medlem av dets direksjon, fhv. Regierungsrath Stackmann∗, og meg å oppsette den endelige kontrakt mellom begge parter.
Hermed skulle utbyggingen og finansieringen av denne være sikret. Alt var på forhånd lagt tilrette, for at arbeidet straks kunne påbegynnes, og vi telegraferte hjem, at arbeidet nå kunne settes i gang. Da Schuckert ønsket en del av arbeidet bortsatt til en norsk entreprenør, ble samtidig ingeniør Thorvald Strøm∗ telegrafisk tilkalt til Nürnberg.
Det forslag til kontrakt, som Regierungsrath Stackmann, forela meg, var avfattet med tysk nøyaktighet presisjon til de minste detaljer, så det utgjorde en hel liten bok, der måtte gjennomgås og studeres med omhu. I 8 samfulle dager ble paragraf for paragraf nøyaktig gjennomgått, endringsforslag fremsatt og diskutert. Kontrakten var min første lesning om morgenen og den siste om aftenen på sengen. Men da den hadde fått sin endelige form og var underskrevet, var den også blitt så god og vel overveid, at der aldri senere oppstod noen tvist av noen art om forståelsen av selve kontraktsforholdet.
Ingeniør Strøm, der var kommet ned til Nürnberg, var ikke fullt så omhyggelig. Han fikk seg overlevert et lignende omfangsrikt opus og underskrev det tross mine advarsler allerede den følgende dag. Men det varte da heller ikke mer enn et par måneder, før partene var i kladdene på hinannen om kontraktens forståelse. Strøm trådte tilbake fra arbeidet, og senere utførtes det hele arbeid av Schuckert & Co. i eget regi.
Arbeidet foregikk derefter med full kraft, om enn med vekslende arbeidsstyrke. Der var tider, da opptil 1500 mann var beskjeftiget ved Kykkelsrud. Man vil forstå, hvilken betydning dette hadde under den store arbeidsløshet i disse depresjonsår.
En rekke unge ingeniører, der senere har vunnet seg et ansett navn, hadde her sine første arbeidsår og fikk sin ilddåp – således professor Heggstad∗, direktør Kloumann∗ og direktør Furuholmen∗.
Alt arbeid gikk frem planmessig og til alles tilfredshet. Da kom plutselig som lyn fra klar himmel sommeren 1901 det store bankkrakk i Tyskland, da den mektige bank Leipziger Bank∗ måtte innstille sine betalinger på grunn av sin forbindelse med svindelaffæren med de såkalte Trebertrocknungsgesellschaften∗, og Schuckert, der var nær knyttet til denne bank og likeledes dets finansselskap, Continentale Gesellschaft für elektrische Unternehmungen∗, var dermed kommet i en vanskelig stilling.
I Schuckerts bo ble der hel palassrevolusjon. Generaldirektør Wacker måtte tre tilbake og med ham en del andre, hvoriblant den sympatiske Regierungsrath Stackmann, med hvem vi den hele tid hadde samarbeidet på den beste måte, og der oppstod for alvor spørsmål om, hvorvidt arbeidet ved Kykkelsrud måtte innstilles. Det var noen uhyggelige dager. Vi så oss i tankene sittende der med det halvferdige anlegg, til hvis fullførelse det fremdeles var umulig å skaffe de nødvendige penger i Norge.
Heldigvis ble det med forskrekkelsen. Schuckert kunne ikke lukke øynene for, at vi med den benkefaste kontrakt i hende, kunne bringe firmaet opp i et stort erstatningsansvar, hvis det nedla arbeidet.
Men spares måtte det på alle kanter, og innskrenkninger skje, hvor sådanne var mulige. Vi stillet oss så velvillig som mulig, men fant dog i de for anlegget vitale spørsmål å måtte holde fast ved vår kontrakt. Da Schuckert således, midt mens vi holdt på med ekspropriasjonene for grunn til kraftledningene, plutselig forlangte, at vi skulle oppgi å ekspropriere til å bygge dobbelte stolperekker for kraftledningen, stod vi fast og viftet med våre kontrakter. Iltelegrammer fløy frem og tilbake mellom Kristiania og Nürnberg, men vi fikk lykkeligvis satt vår vilje igjennom. Og heldig var det. Skulle vi senere ha ekspropriert og bygd den annen linje, ville det kostet oss det mangedobbelte. Nå betalte vi for grunn til stolperekker gjennom 7 kommuner med dobbeltrekke fra Askim til Lysaker rundt Kristiania og gjennom flere av villastrøkene i Aker og enkeltrekke fra Lysaker til Røyken kun mellom 3 og 400 000 kroner.
Høsten 1903 stod så det hele anlegg ferdig til å tas i bruk. Og der skrives i fagpressen, at et av Europas største og mest interessante vannkraftsanlegg nå var ført frem til en heldig avslutning.
Og det var jo vel og bra nok. Men nå kom også oppgjørets store dag, da vi skulle innfri våre millionforpliktelser til Schuckert & Co. og betale de gjorte utlegg.
Situasjonen på det hjemlige pengemarked var fremdeles like vanskelige som årene forut, og våre henvendelser til norske banker om å oppnå et partialobligasjonslån var fremdeles like forgjeves. Medvirkende hertil var selvfølgelig, at det hele konsum, da anlegget begynte sin virksomhet, var ca. 1500 HK og 3000 lamper.
Schuckert satt med pant i det hele anlegg og kunne tilslå seg det ved auksjon til dekning av sin fordring, hvorved hele den norske kapital, der lå i anlegget og eiendommene, ville gå tapt.
Man måtte se til å redde, hva reddes kunne ved minnelige forhandlinger med Schuckert & Co., og under gjentatte konferanser – særlig med den i Berlin boende direktør i Schuckert, Natalis∗ – fremholdt vi da, at skjønt vi var fullt på det rene med, at Schuckert nå på sin side kunne vifte med kontrakten og helt tilsidesette de norske interesser, ville en sådan fremgangslinje sikkert for det tyske firmas fremtidige virke her i landet og med dets store interesser i Norge bli et tveegget sverd. Direktør Natalis hadde åpent øye for dette og forsikret oss, at han ville sette alt inn på, at Schuckert opptrådte så kulant og generøst som mulig. Ved en siste konferanse kom vi så til enighet om, at Schuckert & Co. skulle tilby de norske aksjonærer 40 % av aksjenes pålydende, mot at samtlige aksjer ble tiltransportert firmaet.
Dette gikk selvfølgelig de norske aksjonærer med glede inn på, men dermed gikk dessverre hele aksjekapitalen i a/s Glommen Træsliberi over til Schuckert & Co.
Schuckerts stilling var imidlertid ennå svak efter kalamiteten med Leipziger Bank, og en majoritet innen dets Aufsichtsrath∗ ønsket derfor å få de i Kykkelsrud nedlagte penger frigjort. Schuckert tilbød derfor i 1904 Kristiania kommune å kjøpe anlegget for en kjøpesum så lav, at Schuckert ville trekke seg ut av affæren med et ganske betraktelig tap. Som bekjent ble tilbudet efter en heftig debatt i bystyret ikke mottatt.
Der gikk imidlertid atskillige år, før Kykkelsrudanlegget ble et rentabelt foretagende. Da det tidspunkt inntraff, da anlegget kunne begynne å utbetale dividende på aksjene, overdrog Schuckert sine aksjer i a/s Glommen Træsliberi til a/s Hafslund, hvor også Schuckert innehadde den vesentligste del av aksjekapitalen. Under krigen ervervet som bekjent nordmenn Schuckerts aksjer i Hafslund, og dermed er også Kykkelsrudanlegget igjen kommet i helt norsk besittelse.
Driften av a/s Glommen Træsliberis store kraftoverføringsanlegg fra Kykkelsrudfossene er nå blitt et av vårt lands beste og sikreste foretagender, og de forhåpninger, med hvilke vi gikk til det for 25 år siden, har vist seg fullt berettiget.
Les pays heureux n''ont pas d''histoire∗ – de ord kan også anvendes på de siste 15 år av Kykkelsrudanleggets historie.
Nå er imidlertid det anlegg, som ved driftens påbegynnelse i 1903 karakterisertes som et av de interessanteste og mest tidsmessige vannkraftsanlegg i Europa, allerede modent til å komme i støpeskjeen igjen og bør ombygges for bedre å kunne utnytte vannkraften.
Vi vil håpe, at dette vil kunne skje i en ikke altfor fjern fremtid.
Men vi skal ved denne anledning også med takknemlighet erindre den tyske innsats for utbyggingen av dette første store norske kraftoverføringsanlegg, og dette selskaps historie viser oss, at man ikke skal nære overdreven redsel for utenlandsk kapitals deltakelse i norske foretagender. Den kan gjøre sin store nytte og hjelpe oss der, hvor norsk kapital ikke strekker til og ikke har det fornødne mot. Og det har her – som ofte ellers – vist seg, at den utenlandske kapital i tidens løp nasjonaliseres.