Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1924
Kristiania, februar 1924
Minister Delavaud∗ er død i Stockholm like før, han skulle forlate sin stilling der, da han nå var falt for aldersgrensen. Så har det i alle fall hett i avisene.
Minister Pralon∗ fortalte meg imidlertid, at Delavaud nå hadde håpet på å bli ambassadør – det er jo målet for alle diplomatiske karrierister, men at han for en tid siden var kommet tilbake fra Paris uten forhåpninger i så henseende. Han følte seg såret og skuffet og hadde i brever til Pralon vært meget bitter overfor sin regjering. Og Pralon trodde at hans plutselige død stod i forbindelse med den gremmelse han hadde vært utsatt for, og som hadde influert på hans hjerte.
Med Delavaud er en av de siste av de utenlandske ministre her i tiden fra 1905 gått bort. Sir Arthur Herbert∗, Mr. Herbert Peirce∗ (den amerikanske minister), Grevenkop-Castenskiold∗ er for lengst gått bort, nå nylig døde Kroupensky∗, og nå Delavaud. Det er visst alene den svenske minister Günther∗, der er i live, og som benytter sitt otium til å skrive temmelig smakløse og taktløse memoarer fra de to skandinaviske hovedsteder, hvor han har representert Sverige.
Jeg hadde jo som president i Alliance Française∗ meget å gjøre med Delavaud, og han var alltid meget elskverdig og forekommende både mot Barbara∗ og meg, og vi nøt i hans tid megen gjestfrihet i den franske legasjon.
Foruten å være en meget dyktig diplomat var Delavaud også en ivrig dyrker av sitt lands historie og han har levert flere betydelige verker av historisk innhold – det verdifulleste er vel hans bok om Ludvig den 14s utenriksminister marquis de Pomponne∗.
Han var også – hva der ikke forekommer så ofte i vår tid – en mann, der alltid hadde le courage de son opinion∗.
-----
England har efter resultatet av de avholdte valg skiftet regjering. Den konservative regjering – Baldwins∗ ministerium – er blitt avløst av en arbeiderregjering med MacDonald∗ som premierminister. Også i parlamentarismens moderland er nå kampen blitt trekantet. Den føres nå ikke lenger alene mellom de tidligere to store partier konservative og liberale – idet arbeiderpartiet nå også der oppstiller egne kandidater. Og arbeiderpartiet har ved de nettopp stedfunne valg fått de fleste mandater, men på langt nær flertall i parlamentet. Kun hvor de kan få de liberales støtte, kan de drive noe igjennom; "sterke" regjeringer blir snart en saga i de parlamentarisk styrte land.
Når arbeiderpartiet er gått ut av valgene som det sterkeste parti, er det vel ikke minst, fordi de har kunnet drive sin agitasjon under parolen, at de konservative ville fordyre menigmanns brød, te og sukker ved sine tollforslag – det er jo alltid en takknemlig plattform og en parole som taler til hver manns pengepung, og de store masser vil jo alltid ha vanskelig for å følge et noe videre utsyn.