Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1923




Kristiania, 12. desember 1923

Av avisene ser jeg, at vår venn den tidligere russiske ambassadør i Rom, Anatole Kroupensky, er død i Rom. Til ham er sikkert døden kommet som den store befrier. Han ble utnevnt til ambassadør i Rom og forlot Kristiania i 1912. Ikke lenge efter verdenskrigens utbrudd måtte han ta avskjed, dels på grunn av en tiltagende døvhet og dels, fordi han ikke fant det riktig å vedbli i sin stilling, fordi han var gift med en fiendtlig stats undersått; madame Kroupensky var østerrikerinne.

Siste gang jeg så ham og talte med ham var midt under verdenskrigen – det må formentlig ha vært i 1916, ti det var før den russiske revolusjon. Han var da like livlig og interessert som alltid og med en spøk på leppen.

Efter den russiske revolusjon mistet han som alle andre sine godser i Russland, og hans hustrus formue i Østerrike svant under det senere økonomiske debâcle der inn til intet. Efter krigens slutt var de uten eksistensmidler. De fikk av nåde lov til å bo i et par værelser i den russiske ambassadebygning i Rom og levde av, hva de efter hånden solgte av møbler og smykker.

Av Roma-reisende hørte jeg imidlertid, at de fremdeles så sine venner til te i madame Kroupenskys soveværelse, hvor hun satt i en rullestol, nedbrutt av gikt.

For en tid siden døde hun, og han satt nå alene igjen med en alderdom i fattigdom som fremtidsperspektiv.

Hva det ville si for en forfinet aristokrat som Kroupensky med hans luksuriøse vaner og raffinerte smak, og som var vant til å føre et åpent og gjestfritt hus, er lett forståelig.

Jeg vil alltid minnes ham med takknemlighet for den elskverdighet og gjestfrihet, han alltid viste mot oss i de 7 år, han var russisk minister i Kristiania. Det var alltid morsomt og interessant å tale med ham. Han hadde betydelige kunnskaper, hadde vært så og si overalt i verden og hadde brukt sine øyne godt. Og han var også en god menneskekjenner.

På Losby hos Boecks, hvor han var en hyppig gjest, og hvor vi var sammen med ham flere dager i trekk, lærte jeg ham ganske godt å kjenne. Og jeg må si, at det var et av de mer interessante bekjentskaper, jeg har gjort.

Hans tunge kunne være skarp, og i sin private livsførsel tok han kanskje ikke alltid de hensyn, som man bør i en forholdsvis liten by som Kristiania. Fremmede dømte ham derfor ofte hardt, men de som kjente ham og var kommet ham nær, kunne ikke la være å sette pris på ham.