Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1923
Kristiania, september 1923
Et tysk skuespillerselskap med den i Berlin meget skattede skuespillerinne fru Orska∗ som primadonna har i denne tid gitt en rekke forestillinger på det gamle Tivoli teater∗ og brakt flere av den så meget omstridte tyske dikter Wedekinds∗ skuespill til oppførelse. Enkelte av våre teaterkritikere har vært overstrømmende av begeistring over fru Orskas skuespillkunst og har betegnet disse aftener som rene opplevelser.
Jeg kjenner fra oppførelse i Tyskland Wedekinds "Frühlingserwachen"∗, der så vidt erindres også har vært oppført på et av våre voksenteatre, og jeg kan jo ikke nekte, at det efterlot et visst inntrykk. Wedekind er som skuespilldikter utvilsomt et egenartet talent, men bisarr og sykelig i sin livsoppfatning og monotont kretsende om det rent kjønnslige som det, hvorom livet dreier seg. Die Orska har, efter hva hun har uttalt, ansett det som noe av en livsoppgave å gi Wedekinds skuespill scenens liv, og når man har sett henne gi en av kvinnerollene i disse skuespill, vil man forstå, at hun har følt seg kalt dertil.
Jeg så i går "die Orska" i Wedekinds "Erdgeist"∗ – og det ble en aften av dem, man ikke lett glemmer, om man enn gikk fra teatret med en følelse av å ha vært hinsides "von Gut und Bösen"∗. Den kvinneskikkelse, som Orska gav liv og blod, syntes for oss av den eldre generasjon virkelighetsfjern og skapt av en syk hjerne. Men jeg forstår, at ungdommen er av en annen mening, og finner at denne kvinne – efter krigen og efterkrigstidens omveltning av alle tidligere moralbegreper – er grepet ut av livet selv.
Tidlig depravert og grepet av lasten – således som forholdene i hjem og omgivelser har brakt det med seg, er hun dog på visse måter som en uskyldig og uberørt pike. Da hennes aldrende elsker blir vitne til hennes utroskap og styrter død om rammet av slag – er det kun en egen følelse av nysgjerrighet, der betar henne. Den måte, hvorpå hun kikker over kanapeens hode på den døde mann, med hvem hun dog har delt livet i en rom tid, vitner om den reneste sorgløshet. Og da hun reiser seg og begynner å spasere rundt i værelset, er hennes eneste bekymring: "Was soll ich jetzt tun?"∗ Hennes blikk og den sorgløshet, hvormed hun stadig gjentar denne setning, var mesterlig og fikk det til å kaldt ned ad ryggen på oss.
Og da hennes senere mann, overfor den apati, hvormed hun møter selv de mest tragiske tilskikkelser, heftig spør henne: "Hast Du denn niemals geliebt?" kommer svaret – likesom efter noen eftertanke: "Ich weiss nicht", og på et senere spørsmål: "Hast Du da keine Such?" svarer hun nesten grettent og tonløst: "Ich weiss wirklich nicht."∗
Die Orska var virkelig hundyret i all sin prakt og i all sin nakenhet. Morderske og livsødeleggerske uten bevissthet derom. Gjennom mange opplevelser og forhold vandrer hun gjennom livet – uten at hennes sjel og hjerte tar noen som helst del i noe av det.
Heldigvis var den skuespillertrupp Orska fører med seg, ikke avstikkende slett, som tilfelle så ofte er ved disse "stjerne"-turneer – den ødela i et hvert fall ikke aftenen.
Orska er av slavisk avstamning – og der var heller ikke noe germansk i hennes spillemåte, og hun var nettopp fylt av den sensitivitet, som er slavernes egen.
Jeg så henne i Speilsalen∗ på Grand forleden aften med sin mann, jødebankieren baron Bleichröder∗ fra Berlin. Hun er ikke vakker, men hadde noen mørke drømmende øyne, der gav ansiktet sitt hele preg og egenart. Hun danset grasiøst med en norsk offiser til jazzbandets Hawaii-melodier – det eneste saliggjørende for dagens ungdom.