Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1923
Kristiania, 10. august 1923
Jakobs sykdom blir en langvarig affære. Da krisis var vel overstått, og vi håpet på, at alt nå var på bedringens vei, ble den andre lunge angrepet og enda sterkere enn den første. Nå synes imidlertid all fare å være over, men han er selvfølgelig meget svak, og rekonvalesensen vil nok ta atskillig tid.
-----
I forrige måned mistet jeg to gode venner. Først min venn fra studenttiden, konsul Gerhard Mowinckel∗. Vi var jo kommet nokså meget fra hinannen i den senere tid, men jeg traff ham ikke sjelden på mine spaserturer, og vi hadde oss da en hyggelig passiar. Jeg talte med ham noen dager, før han døde. Han hadde lenge visst, at hans hjerte var svakt, men sa da, at han følte seg betydelig bedre. Hans frue var på landet, og han var alene hjemme, da døden inntraff. Han hadde om middagen sittet med sin franske avis, da den pike, der stelte for ham, kom inn til ham. Han hadde da sagt til henne, at hun først behøvde å komme igjen neste dag, da han skulle spise i Norske Selskab∗. Da piken kom igjen neste dag, satt han i samme stilling med lorgnetten på nesen og den franske avis i hånden og var død. Han hadde fått en lett død – som han alltid hadde ønsket seg.
Gerhard Mowinckel var en stillfarende mann. Livet hadde artet seg nokså forskjellig for ham, men han tok dets tilskikkelse med samme resignerte ro. Noen betydelig mann var han ikke, men han var en gentleman i et og alt.
Den annen er fru Kitty Dammann∗ født Lorange. Jeg lærte henne å kjenne på Gausdals sanatorium∗ i 1918, hvor jeg stadig var sammen med henne og hennes mann∗, og vi fortsatte bekjentskapet i byen. Hun var det elskverdigste og hjelpsomste menneske, man kunne tenke seg. I krigens vanskelige dager, da provianteringen spilte en så stor rolle for alle familier, tenkte hun stadig på oss og skaffet oss meget av, hva vi trengte. Og i fattigkvarterene streifet hun om og hjalp, så langt kreftene rakk og litt til. I de siste par år var hun så syk – det begynte med astma – at døden nå kom til henne som en befrielse. Jeg har ikke sett henne siden på Gausdal for 2 år siden, hvor hun var reist opp for å søke lindring for sin lidelse. Hun lå da til sengs, og det staute, livsfriske menneske var allerede da ikke til å kjenne igjen. Og hennes søster fru Wiel∗ sa meg, at [hun] i det siste var så herjet, at hun så ut som en gammel kone.
Jeg var marskalk i begravelsen og var med til familiens sørgemiddag. Dammann ba meg om å minnes henne med noen ord, og det var meg meget kjært å kunne risse henne noen minneruner. Jeg vil alltid bevare i trofast og takknemlig erindring minnet om denne fine og sympatiske dame.