Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1923
Prag, 7. juni 1923
Hotel Blauer Stern∗
I Karlsbad hadde man anbefalt meg dette hotell, hvor jeg også bodde under mitt forrige besøk her, som fremdeles det beste i byen. Er dette så, må det være temmelig dårlig bevendt med byens hoteller. Alt har slitthetens og falmethetens preg, og rensligheten står heller ikke på noe særlig høyt standpunkt. Man skulle jo tro, at når Prag nå er trådt inn i rekken av Europas større hovedsteder med et formentlig stigende fremmedbesøk, skulle også dette ha satt sitt preg på hotellene, og at de var blitt virkelig europeiske. Istedenfor er det dekadense. "Blauer Stern" er forsvunnet fra hotellets fasade, og istedenfor pranger inskripsjonene "The blue star" og "L''étoile bleue".
Også byen selv og dens utseende synes å vitne om, at der ikke har vært kostet meget på oppussing og vedlikehold i de senere år.
Jeg fikk en slags forklaring på det, da jeg i eftermiddag inntok min te i en av kafeene på strøket. Jeg ble, da intet annet bord var fritt, anvist plass ved et bord hvor der satt 2 eldre herrer, der først fikserte meg med øyensynlig skepsis, hvorefter de begynte å utfritte meg om hva slags landsmann jeg var, og konversasjonen kom i gang. Den ene av herrene, der sa seg å være tsjekker, men hadde bodd i Russland under krigen, hvor han hadde vært fengslet en tid som "fiende", og hvem jeg uforbeholdent sa at Prags utseende ikke var så godt som tidligere, og at der var atskillig forfall å spore, innrømmet straks dette. Men, forklarte han ivrig, sparsomhet og atter sparsomhet er dagens løsen i Tsjekkoslovakia. Tsjekkerne måtte og ville bringe sin valuta opp, og da var man nødt til å spare også på denne konto. I Tyskland, hvor valutaen daglig rutsjer nedover og nå endog har distansert den østerrikske krone, har man råd til både å bygge nye hus og pusse opp de gamle – aber hier, ach nein mein Herr!∗
Men Prag er dog Prag. Jeg har tilbrakt hele dagen – endelig engang en sommerdag med sol – oppe ved Hradschin∗ og i de gamle kvartaler omkring og nedenunder det gamle slott. Jeg var inne i den ærverdige St. Veitsdom∗, hvor sist jeg var her, den hellige Johan von Nepomuks∗ dag feiredes med store festligheter, og jeg satt lenge ute på balustraden ved slottet og så utover Moldau∗ og byen på den annen side floden med de mange tårn og spir med solglans over seg. Og jeg vandret langsomt gjennom de gamle, krokete gater der oppe med de mange palasser og gamle hus, der hver for seg er en juvel av kunst og arkitektur.
Først ut på eftermiddagen vandret jeg, på ny beriket med de sjeldneste og mest uforglemmelige skjønnhetsinntrykk, over den vidunderlige Karlsbrücke∗ tilbake til hotellet.
Men også med sinnet fullt av vemod ved å måtte konstatere, at også her er nå så mange av de gamle tradisjoner brutt. I slottet på Hradschin bor nå republikkens president∗ og utenriksminister∗, og mange av det gamle slotts praktfulle saler er forvandlet til departementale kontorer. Og innenfor de gamle aristokratiske palasser utenfor slottet og i kvartalene nedenfor ser man funksjonærer i arbeid og hører skrivemaskinene klapre gjennom de åpne vinduer. De gamle slekter, der har risset sine navn inn i Habsburg-monarkiets historie på så mange måter, som die Schwarzenberger∗, Thuns∗, Fürstenberg∗, Kinsky∗, Wallenstein∗ og Choteck∗ og som hadde sine praktfulle boliger her under borgen, har måttet vike for den nye tingenes orden og avgi sine paleer til den unge tsjekkoslovakiske republikk. På murene av det gamle Wallensteinske palé∗ i den vakre park med de mange historiske minner er nå oppslått huslige skilter, der forkynner, at her holder nå ministeriet for de sosiale saker til huse.
Selvfølgelig er det så, at der ikke lenger er plass for et gammelt aristokratis tradisjoner og praktutfoldelse, og at det som overlevde må ofres for nåtidens krav, og at det kun er tegn på sentimentalitet, når man føler et visst vemod ved å se også alt dette lagt inn under hverdagens gråhet og tidens stadig tiltagende papirraslende maskineri.
Her i Prag vrimler det av offiserer og soldater, og mens jeg sitter her og skriver disse linjer, defilerer lange kolonner med militær under klingende musikk forbi hotellet. Tsjekkoslovakia ligger jo innkretset av stater, der ikke er særlig vennligsinnet mot den unge republikk, og det gjelder nok å holde kruttet tørt for å verge den nyvunne frihet.