Knagenhjelm: Dagbøker

►◄

Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1923



Karlsbad, 24. mai 1923

Karlsbads befolkning er så og si utelukkende av tysk avstamning, det er egentlig kun en del embetsmenn og offentlige funksjonærer, der er tsjekkere. Da Barbara∗ og jeg var i Prag i 1908 la vi jo stadig merke til den uvilje, der hersket mellom de to nasjonal­iteter der utgjør Böhmens befolkning. Den gang var tyskerne herrer og tsjekkerne de undertrykte, uaktet de tallmessig utgjorde den større del av befolkningen. Efter krigen er jo forholdet blitt det omvendte. Det er tsjekkerne, der har makten i den tsjekko­slovakiske republikk – og tyskerne føler seg som de undertrykte og tilsidesatte. At den tyske del av befolkningen, der jo i århundrer har hatt makten i Böhmen, føler dette som en for­smedelse og i alle fall i den første tid vanskelig ville finne seg til rette under de nye forhold, er jo ikke annet enn naturlig. Men at hatet mot tsjekkerne skulle være så hvitglødende, som jeg har erfart ved samtaler med folk her, hadde jeg dog ikke trodd. Jeg har hørt flere åpent uttale, at hvis det kom til en ny krig, ville de ikke betenke seg på å falle tsjekkerne i ryggen, og at de intet høyere ønske hadde enn politisk å bli knyttet til Tyskland. De føler ikke den tsjekkoslovakiske republikk som sitt fedreland, men som sin fiende.

Under den siste krig løp jo tsjekkerne i ikke lite antall over til fienden og ble innlemmet i den russiske armé – som slaver betraktet de russerne som sine brødre. Det er ikke minst dette, der har vakt tyskernes raseri, og hvorfor de truer med å gjøre gjengjeld når anledningen byr seg.

Et annet moment, der har vakt tyskernes forbitrelse, er den ting at deres barn nå obligatorisk må lære tsjekkisk i skolene.

Men det gjelder her som alltid: Audiatur et altera pars.∗

Jeg har også hatt anledning til å tale med tsjekkerne. Disse forklarer forholdet der hen, at før krigen måtte også tsjekkerne gå på de tyske skoler, hvor de ingen undervisning fikk i sitt eget morsmål. Efter at tsjekkerne kom til makten, har de latt tyskerne beholde sine skoler, men de forlanger at også de tyske barn skal kunne republikkens offisielle språk, og har derfor påbudt at der også i de tyske skoler en time daglig skal gis undervisning i tsjekkisk. Og dette skulle ikke synes å være noe urimelig forlangende og er jo i alle fall en betydelig lempeligere ordning enn den, der ble tsjekkerne til del under det tyske herredømme.

Tyskerne fremholder imidlertid alltid, at forholdene ikke kan sammenlignes, da det jo er dem, der er landets virkelige kulturbærere og som har gjort Böhmen til hva det er. Nå vel, dette er jo alltid tysk oppfatning, hvor de enn har slått seg ned i verden. Men i dette tilfelle må det jo også erindres, at tsjekkerne først nå har fått luft under vingene og fått anledning til å vise, hva de duer til.

At tsjekkerne i republikkens president Masaryk∗ og utenriks­ministeren dr. Benes∗ har fått noen av samtidens dyktigste statsmenn i spissen for statsstyret, innrømmer også tyskerne. Særlig har de megen sympati og respekt for president Masaryk.

Men så inngrodd er deres hat, at da president Masaryks hustru forleden døde, var det kun de offisielle bygninger, hvorpå det tsjekkoslovakiske flagg vaiet på halv stang. Da jeg spurte tyskerne om grunnen hertil, lød svaret enstemmig, at det tsjekkoslovakiske flagg aldri skulle vaie fra en tyskers hus.

Av de offentlige funksjonærer her i Karlsbad og formentlig også i de andre vesentlig tysktalende deler av Böhmen er hver annen tysker og tsjekker. På det ene gatehjørne står en tysk politimann og på det neste en tsjekkisk.

De tsjekkiske makthaveres opptreden er dog – det kan ikke nektes – ofte nokså barnslig. Således har de tildekket det ved Posthof reiste monument over keiser Franz Josef∗ med en trebygning, for at det ikke skal sees. Og flere steder har de fjernet statuene av den i Böhmen så avholdte tidligere keiser Josef∗. Intet land kan dog løpe fra sin historie, og det virker temmelig parvenymessig å søke å utslette sporene av de århundrer, der har vært onde for et folk, ved den slags barnslige midler.

Nå vel, det er jo ikke gått mer enn noen få år, siden Böhmen ble gjenreist som eget rike, og at det i et rike, hvor flere nasjoner er sammenblandet, til å begynne med må knirke atskillig i maskineriet, er jo ikke så underlig.

Men da Tsjekkoslovakia har alle betingelser for å vokse seg opp til et rikt og lykkelig land, vil forhåpentlig de nå herskende alvorlige motsetninger efter hånden utjevne seg.

At Tsjekkoslovakia i en ikke altfor fjern fremtid vil bli et av Europas økonomisk mektigste riker, synes meget sannsynlig. Jordbunnen er rik, og det avler selv det korn landet tiltrenger, sukkerroedyrkingen er så utviklet at det endog kan eksportere sukker. Det har mektige skoger og rike kulleier – særlig av brunkull. Også kullproduksjonen gir overskudd der kan eksporteres. Landet har en høyt utviklet industri: Dets produksjon av glass- og porselensvarer har verdensrenommé, og også den elektrometallurgiske industri har rike muligheter. Det utfører bl.a. ikke lite kalsiumkarbid. De berømte Skodaverker∗ finnes også innen Tsjekkoslovakias grenser.

Den tsjekkiske krone arbeider seg langsomt oppover – men sikkert. Denne den tsjekkoslovakiske stats faste vilje til å arbeide sin valuta oppover mot pariteten har dog sine skyggesider. Livet her er blitt dyrt og det har medført arbeidsløshet. Glassverkene her omkring Karlsbad går således knapt med halv produksjon – varene blir for dyre til å kunne konkurrere på verdensmarkedet.

Skattene er trykkende og er av allehånde slag. Fremmede må således betale skatt av sine værelser på hotellene, og alle må betale skatt av, hva der fortæres på en restaurant.

Efter hva tyskerne her hevder, skyldes den trykkende skattebyrde i første linje de altfor store militærutgifter. "På Frankrikes befaling må Tsjekkoslovakia holde en hær på over en halv million soldater på benene," er deres stadige omkved.

-----

Besøket her i Karlsbad er meget slett. Før krigen var der på denne tid 8 á 9 000 kurgjester, i år kun noe over 2 000. Hotellene står halvtomme, og de elegante butikker på Alte Wiese∗ er nesten uten omsetning, så ethvert besøk i disse blir mottatt med entusiasme. Har man gjort et lite innkjøp i en av dem, hilser alle fra sjefen og til butikksvennen med største ærbødighet på en hele tiden bakefter, når man treffer dem på gaten.

Alle russere – og det var før i tiden den største kontingent av kurgjester – er selvfølgelig blitt borte, og den slette tyske valuta hindrer også tyskerne, der utgjorde den nest største kontingent, fra å komme. Ruhr-okkupasjonen∗ hindrer den direkte togforbindelse fra Paris og London, hvorfra der før gikk daglig ekspresstog til Karlsbad, og man ser derfor også få franske og engelske her. Derimot er her mange amerikanere, men mest av slavisk nedstamning – og vesentlig jøder.

Når man om morgenen spaserer i Neubrunns∗ kolonnader og hører på musikken, kan man være sikker på, at 2/3 av de vanndrikkende og promenerende kurgjester man passerer er jøder – og det av den minst tiltalende type.

Da hele Karlsbad og dets innvåneres eksistens er avhengig av badelivet, kan man tenke seg, at stemningen hos disse er temmelig trykket. Men det gjør dog intet skår i den medfødte godmodighet og deres nesten altfor store høflighet.