Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1923
Karlsbad, 22. mai 1923
De første dagers sommervarme er rent forbi. Vi har en temperatur som hjemme i april og er stadig nødt til å fyre i ovnen.
I dag skinte dog solen igjen, og konsul Bachke∗ inviterte meg i den anledning til en biltur i omegnen. Vi reiste først ut til den lille landsby Engelshausen∗ med en gammel forfallen kirke og med ruinene av et slott oppe på en høyde, hvorfra man har en praktfull utsikt over det rike landskap, der fortoner seg som et stort mørkegrønt teppe med enkelte rike skogpartier og med Riesengebirges∗ og Erzgebirges∗ imponerende høyder i bakgrunnen.
Landsbyen med kirke og slottsruiner ligger inn under et slott, som vi ser noen kilometer borte, og som like til fornylig tilhørte den grevelige familie Czernin∗. Denne familie er det imidlertid nå gått ut med efter landsbybeboernes sigende ikke minst på grunn av den siste eiers spillelidenskap. Nå er herlighetene på spekulanters hender, der foretar en altfor voldsom hogst i slottets skoger.
Fra Engelshausen bilte vi til Giesshübler-kildene∗, hvorfra man får det velsmakende taffelvann, der eksporteres den hele verden rundt.
De tilhører karlsbaderfamilien Mattoni∗, der har bygd seg et slott like i nærheten i den frykteligste og smakløseste tyske stukstil. Giesshübler-kildene hadde gjort Mattoni til en av Böhmens rikeste menn, men krigen, der jo avbrøt enhver eksport, har nok redusert hans formue ganske betydelig.
Rundt kilden er der også vokst opp et lite badested, hvor før mange gjester fra Karlsbad slo seg ned for å gjennomgå en efterkur. Vi drakk vår te i etablissementets restaurant, hvor hovmesteren høylytt beklaget seg over det sviktende besøk denne sommer. Det steinharde brød og det harske smør der servertes oss, vitnet også om at restauranten ikke ofte hadde anledning til å fornye sine beholdninger.
Vi spaserte senere opp gjennom parken i et skogholt til selve kilden, hvor vi fikk oss et glass av det sprudlende vann og hvor vi så arbeidet med å bringe vannet over i flaskene i full sving. Også den velkjente park var ødelagt med all slags prydelser og "billedhuggerverker" av den mest tvilsomme slags.
Hjemturen ved solnedgang langs Egerflodens∗ idylliske bredder i den lune sommeraften var vidunderlig vakker og stemningsfull.