Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1923
Kristiania, 26. april 1923
I forgårs var jeg i middag hos min gamle venn, generalkonsul Cathinco Bang∗, i anledning av hans 60-års fødselsdag. Der var jo en hel del av handelsstandens spisser samlet. Ved kaffen så jeg, at der førtes mange dempede samtaler, og at der begynte å bre seg en alvorlig stemning. Og efter hånden ble det alminnelige samtaleemne, at Andresens og Bergens Kreditbank∗ hadde innstillet sine betalinger, og gir seg inn under den av Stortinget fornylig vedtatte lov, hvorefter banker der har innstillet sine betalinger, når det av samfunnsmessige hensyn ansees påkrevet, at likvidasjon unngås, efter ansøkning til Finansdepartementet og med anbefaling av Norges Bank kan settes under offentlig administrasjon. Og i dag har Centralbanken for Norge∗, efter det store run på banken i går, måttet følge eksemplet.
Det ser i sannhet mørkt ut, og stemningen i byen er i høy grad trykket. Innskyterne i disse banker ser jo herved sine midler "frosset inne" for et langt tidsrom. Og bankenes utenlandske forbindelser og kreditorer er jo – som ikke kan sies å være urimelig – både forbannet og indignert over denne noe eiendommelige lov.
Det viser seg nå, som jeg allerede straks fryktet, at den av staten og Norges Bank i fjor vår og høst vedtatte støtte av disse banker ikke var tilstrekkelig til å fjerne den mistillit, som hadde grepet så vidt om seg. Mann og mann imellom het det seg straks, at de beløp staten, Norges Bank og privatbankene hadde støttet med, ikke var tilstrekkelige, og et forut nervøst publikum fortsatte med å ta sine penger ut av disse banker. Hadde man med en gang garantert innskyterne deres penger, ville sikkert bankene kunnet arbeide i ro, publikum blitt beroliget, og den risiko, garantistene løp, ville blitt minimal, mens staten og de støttende banker nå kan risikere å lide ganske annerledes store tap på de beløp, hvormed de har understøttet de nødlidende banker, idet jo disse skal stå tilbake for innskyternes krav.
Der hviskes nå om andre banker, og skal det fortsette på denne måte, kan jo ingen bank føle seg sikker. Ti ingen bank kan jo i lengden stå seg, hvis innskyternes tillit blir borte, og de gjør run på banken.
Alle ryktesmeder, der har hatt det så travelt i de siste nedgangens år, har i sannhet pådratt seg et stort ansvar ved sitt snakk og sine forlydender. Intet er lettere enn å snakke selv en i og for seg god bank i hjel.