Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
Kristiania, nyttårsaften 1922
Det år, der er gått, har vært et vanskelig år – det ene sammenbrudd efter det annet i vårt økonomiske liv, statens og kommunenes finanser derangert, budsjettene stigende, mens skatteevnen svikter i en forferdende grad. Det verste er imidlertid at der ikke synes å være noen mann i vårt offentlige liv, der har øynene åpne for hvor galt det bærer avsted, eller har mot til å si fra. Det er som om parlamentarismen kveler og forflater karakterene – den blir mer og mer som et drivhus for middelmådigheten. Den kan fremelske små talenter, men den dreper karakterene, som dog til syvende og sist er det, der har verdi i en stats styre. Forakten for parlamentene er derfor i en forbausende grad stigende overalt i Europa.
Ut av de store prøvelser, der herjer land og folk, reiser der seg som regel en sterk personlighet, som forstår å gjøre nettopp det som skal gjøres; en handlingens mann, for hvis autoritet folket bøyer seg med følelse av en lettelse.
Men efter den siste store krig, der vel har brakt større ulykker med seg enn noen tidligere, er der ikke fremstått noen slik personlighet, der i sin personlighet konsentrerer folkets ønsker og håp og i deres tillit finner den styrke, som er nødvendig for å utrette det virkelig store.
Der er kanskje en antydning dertil i Italia. Fascistenes leder Mussolini∗ – den tidligere sosialist – har, uaktet sjef for kun en liten gruppe i parlamentet, i kraft av den tillit han har vunnet innen store kretser av det italienske folks ungdom, ved en superb gest satt seg i besittelse av regjeringsmakten – med kongens billigelse, og parlamentet er blitt så imponert over at det stod overfor en mann, der våget å handle, at det ikke har våget å mukke. Det er ennå for tidlig å dømme om hvorvidt Mussolini, der jo hittil har vært forholdsvis ukjent, er så evnerik og handlekraftig, at hans verk vil lykkes. Men det spår godt, at han uttrykkelig har erklært, at han ikke vil regjere ut fra noen som helst hardkokte teorier eller partihensyn, men alene ut fra det hensyn å søke sitt fedreland reddet ut av den sump av partipolitikk og ut av den økonomiske ruin der truet det. I første rekke vil han skride inn mot den overhåndtakende funksjonarisme, der truer med å kvele alle "demokratiske" samfunn – avskjedige alle funksjonærer, der ikke er absolutt nødvendige, og dernest vil han la alle de statsbedrifter, der ikke lønner seg, gå over til privatdrift – som kan få dem til å lønne seg og bringe staten inntekter og bl.disse endog flere av jernbanene. I tiden efter at Mussolini tok regjeringens tøyler, har han i alle fall fått kuet bolsjevismen, der bredte seg så sterkt i Italia, og som de tidligere regjeringer ikke våget å møte med de midler, der var nødvendige – men som de likefrem kurtiserte.
Det skal i alle fall bli høyst interessant å følge Mussolinis arbeid. Lykkes det, vil det sikkert få følger langt utover hans land.
Ti tiden hungrer efter en statsmann, der virkelig er et mannfolk, og som kan kaste blikket utover partigjerdene, og handle uten hensyn til disse, når landets og folkets tarv krever det.
-----
Også i dette år har der kun vært uro – politisk og økonomisk – i Europa. Det synes som det nesten blir umulig å få vår verdensdel reddet ut av det kaos, som denne forferdelige krig skapte på alle kanter. Seierherrene er innbyrdes uenige om, hvorledes der skal forholdes overfor Tyskland og den mangel på vilje til å oppfylle fredsforpliktelsene, som besjeler dette land. England tenker i første rekke på sin handel og industri, som lider ved å unnvære det tyske marked. Frankrike ser ingen utvei til å reetablere sin økonomi og få dekket sine kolossale utlegg til sitt ødelagte lands gjenreising, hvis det ikke får den erstatning som fredstraktaten har tilkjent det. Tyskland erklærer seg ute av stand til å betale, og det synes som om dets politikere bevisst søker å derangere landets finanser så meget som mulig.
Belgia og Frankrike synes nå, de har ventet lenge nok på å finne i alle fall tegn hos Tyskland til god vilje til i alle fall å forsøke å betale noe av erstatningen og ser, hvorledes landet tilsynelatende ruineres, mens storindustrien tjener som aldri før og anbringer all sin gevinst i utlandet uten å bekymre seg om de virkninger, dette har for deres eget land. Belgia og Frankrike vil derfor rykke inn i storindustriens sentrum og skaffe seg Ruhr-distriktet som pant – en aksjon som England ikke vil være med på. Det er vel også et spørsmål, om det ikke hadde vært klokere av Frankrike å føre en effektiv kontroll med de tyske valutatransaksjoner uten å besette tysk land ytterligere. Men det ville kanskje være vanskelig å gjøre kontrollen helt effektiv.
-----
Tyrkerne fører efter deres seier over den greske armé det store ord og spiller åpenlyst stormaktene på nesen. De store ord om at tyrkerne for alltid skulle ut av Europa, og at de av dem undertrykte folkeslag for alltid skulle befris for deres åk, synes å forstumme. Man vil ikke støte sine mange muhammedanske undersåtter – og man har glemt allerede, at tyrkerne under krigen drepte millioner av kristne og nesten praktisk talt utryddet det armenske folk.