Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
Oktober 1922
Lloyd George∗ har endelig måttet kapitulere. Det konservative parti, der utgjorde den vesentlige støtte for hans ministerium – de fleste av medlemmene av hans ministerium var også utgått fra dette parti – har efter alvorlige diskusjoner og under ikke liten motstand fra enkelte konservative politikere besluttet ikke lenger å ville yte Lloyd George sin støtte, og der var da ingen annen utvei åpen for ham enn å vike plassen for de konservatives fører Bonar Law∗.
Det kan vel heller ikke nektes, at det var på tide å få luften renset i det engelske politiske liv og igjen – så mange år efter krigens slutt, å etablere rene politiske linjer. Lloyd George vil sikkert efter de konservatives frafall komme til å innta en nokså isolert stilling i engelsk politikk. Hans tidligere politiske venner de radikale med Mr. Asquith∗ i spissen synes ikke å kunne tilgi ham hans fraternisering med partiene til høyre, og han vil sikkert måtte arbeide som "menig" i lang tid, førenn disse igjen vil ta ham til nåde (hvis han da ikke som Løvland∗ i norsk politikk kaster alle hensyn over bord og angrende kysser det ris, hvorav han har fått prylene).
Lloyd Georges uavlatelig skiftende standpunkter i utenrikspolitikken – ingen har vel som han i de senere år vært rede til å bite sin egen hale av seg – har bevirket, at han også utenfor England har tilsatt meget av sin tidligere prestisje. Man har funnet, at "trollmannen fra Wales" hadde for gode gaver – og at hans karakter ikke på langt nær står på høyde med hans politiske smartness.