Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
Kristiania, oktober 1922
Siden den store krig avblåstes, er der fremdeles kriger på forskjellig hold. Den av sultanen∗ i Tyrkia underskrevne fred med seierherrene – den såkalte Sèvres-fred∗ – er ikke blitt anerkjent av de tyrkiske nasjonalister, der har etablert egen regjering og eget parlament i Angora∗, og hvis fører er den dyktige militær og forslagne politiker Kemal Pasja∗. Regjeringen i Angora har i lengre tid ligget i krig med Grekenland, hvis herredømme i Lilleasia den ikke vil anerkjenne. Til en begynnelse syntes det, som om grekerne skulle være de militært overlegne; deres hær avanserte langt inn i Lilleasia. Så ble de stanset og trengt en del tilbake av tyrkerne. Og der hadde nå vært så pass lenge stillstand i operasjonene, at man halvveis hadde begynt å glemme denne krig. Så gjør tyrkerne en kraftig offensiv, og grekerne er nå så godt som drevet ut av Lilleasia. En masse fanger er tatt, og grekernes tilbaketog synes nærmest å ha artet seg som et rent débâcle. Troppene synes å ha vært helt demoraliserte, hva der ikke synes så underlig, når man betenker, at Grekenland nå i 10 år har ligget i uavlatelig krig.
Med vanlig grusomhet har tyrkerne stukket ild på Smyrna – og hele den europeiske del av byen er lagt i aske, og de mange store handelshus og rike europeiske kjøpmenn, der var knyttet til Smyrna, landflyktige. Store masser av greske bønder, der hadde sine eiendommer i Lilleasia, er også blitt tvunget til å forlate sin jord og sine eiendommer, og [lan]det finansielt er nå oversvømmet med greske flyktninger fra Lilleasia, som det også må underholde. Det er som der aldri skal bli ende på folkehat og menneskelig lidelse efter denne forferdelige krig. Hundre tusener flakker hvileløst om i de forskjellige land, berøvet hus og hjem og alle sine eiendeler – grekere og russere og armeniere.