Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
Juni 1922
Ved behandlingen i vår av regjeringens proposisjon om på ny å etablere tvungen voldgift i arbeidstvister∗ der berører vesentlige samfunnsinteresser, stemte til alminnelig forbauselse kommunistene for regjeringens proposisjon. De brøt med sitt tidligere prinsipp om aldri å tåle noe inngrep i arbeideres streikerett av rene opportunitetshensyn. De forstod nemlig at sannsynligheten for å oppnå gode betingelser var større ved en av det offentlige etablerte voldgiftsrett enn ved i denne arbeidsløshetens og depresjonens tid å kaste arbeiderne ut i åpen kamp. Og dertil kommer at tilslutningen til fagforeningene i den senere tid har vært stadig avtakende, så deres kasse var for slunken til å kunne holde en lengre kamp gående.
Regjeringen våget ikke på ny å gjøre justitiarius Thinn∗ til voldgiftsrettens formann. Hertil har den utsett den tidligere riksmeglingsmann, advokat J.M. Lund∗, og som øvrige medlemmer har den oppnevnt borgermester Høe∗ og veidirektør Baalsrud∗. Arbeidsgiverne har som medlem av voldgiftsretten oppnevnt ingeniør Alex. Christiansen∗, adm. direktør ved vårt metallurgiske verk i Porsgrunn, en meget forstandig og rettsindig mann, og arbeidernes tidligere representant er sekretær Sverre Iversen∗.
Prosedyren har foregått i lengre tid, og de første voldgiftsdommer er nå avsagt. Resultatet er blitt et ikke ubetydelig lønnsnedslag – noe annet var jo heller ikke tenkelig – om enn langt fra så meget, som arbeidsgiverne hadde gjort krav på. Jeg må være enig i, at der ved nedslag av arbeidernes lønninger må gås forholdsvis langsomt til verks.
Leveomkostningene er visstnok sunket en del, men man har i det daglige liv ikke så sterkt inntrykk derav, og det vante levevis må helt omlegges litt efter litt. Feriene ble noe innskrenket, men dog bibeholdt. Arbeidsgiverne hadde nedlagt påstand om, at de burde sløyfes i alle fall i år på grunn av industriens trykkede stilling og dens mørke fremtidsutsikter. Jeg kan ikke si annet, enn at jeg også er enig i, at hvis det på noen mulig måte går an, bør arbeiderne ikke berøves de dagers ferie, som det her er tale om. Ethvert menneske trenger for å føre en menneskeverdig tilværelse å komme litt bort fra dagens slit. Det må gjelde så vel håndens som åndens arbeidere. Det er en tung byrde for industrien – det er ganske forbausende, hvilke summer det løper opp i å la en fabrikk stå i 14 dager med full lønn til arbeiderne, men hvis det er mulig, må den bæres.
Jeg talte med ingeniør Christiansen i dag. Han syntes, at voldgiftsretten ikke var gått tilstrekkelig med lønningene, uaktet han var fullt enig i, at en stor lønnsreduksjon ikke må foretas med en gang. Hans inntrykk var overhodet at der var lite gehør å vinne i voldgiftsretten for arbeidsgiverne, når det ikke likefrem kunne dokumenteres, at bedriften var i fare og kjempet for livet, og at stans og arbeidsløshet ble følgen hvis man ikke lempet seg.