Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
29. april 1922
I går var jeg i musikalsk soirée på det kgl. slott. Det er atskillige år, siden jeg sist var der. Barbara∗ fulgte ikke med, da hennes gamle tante Mlle Rouquet∗ døde for 1 ukes tid siden.
Der var regjeringen, Stortingets presidentskap, corps diplomatique og en større del av Kristiania-sosieteten, om man nå til dags kan bruke et slikt uttrykk, og mange representanter fra kunstnerverdenen. Og last, but not least en del av de unge dansende, mer eller mindre havarerte jobbere∗, som H.M. Dronningen∗ finner det riktig å omgi seg med i disse tider, da andre ser på dem med berettiget uvilje og forakt.
Cally Monrad∗ sang og Nils Larsen∗ spilte piano. Om enn fru Monrads stemme har tapt en god del av sin friskhet og sjarme – hun er jo også nå bestemor – er hun dog fremdeles en fortreffelig "diseuse"∗ og så gjennom musikalsk, at man lett tilgir det annet. Nils Larsen er nå blitt en fremragende pianospiller, der er i hans spill både poesi og en høyt utviklet teknikk. Han hadde bl.a. valgt to små stykker av en ung komponist, Monrad Johansen∗, med de meget lite sigende titler "Kvindeprofil"∗ og "Rensdyr"∗, og musikken sa efter min mening heller ikke stort.
Efter konserten var der sanger. Så konversertes der litt, og det hele varte kun fra 9–12.
Jeg gikk nokså tidlig, og i oppgangen traff jeg 3 generalinner, der alle var meget "excited" over, at dronningen hele tiden efter supeen satt omringet av omhandlede unge jobbere. De syntes, at når hun en sjelden gang så landets høyeste embetsmenn med fruer hos seg til fest, kunne hun også gå litt omkring og underholde seg med dem istedenfor helt å neglisjere dem. Og det har de kanskje rett i.