Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922




23. april 1922

Jeg var i går i den store festmiddag Norske Selskab hadde arrangert i Frimurerlogens vakre selskapslokaler i anledning av 150-årsdagen for Norske Selskabs stiftelse i København.

Det var en smukk og stilig fest, men bordscenen ble på grunn av de mange og lange taler ulidelig lang. Vi kom til bords kl. litt over 7, og først ved midnattstid ble taffelet hevet, hvorefter man begav seg til klubblokalene til selskapelig samvær.

Hovedtalen ble holdt av professor Gerhard Gran, der som vanlig var meget spirituell og morsom. Nå ja, den egentlige hovedtale ble jo holdt av selskapets formann, grosserer Sigurd Astrup, og til stifternes minne, men den var så terre á terre og dagligdags, at den intet inntrykk efterlot. Nils Vogt talte for Danmark meget vakkert og stemningsfullt og formfullendt - men for langt -, men Vogts tale var dog for intet å regne mot professor Vilhelm Andersens svartale på Danmarks vegne. Professor Andersen var kommet opp fra København som selskapets innbudte gjest i anledningen. Han kom jo sent til orde, og den vin, der servertes var god og kraftig, og man kan vel uten å gå sannheten for nær si, at han var tydelig påvirket herav. Akustikken i Frimurer­logens festsal er jo ikke god, og da jeg var plassert i den motsatte side av salen, var det umulig å høre noe fra min plass. Jeg gikk da bort og stilte meg i nærheten av taleren. Da jeg hadde hørt på ham i 20 minutter og han allerede da var begynt å gjenta og gjenta, trodde jeg, at han snart var ferdig og gikk tilbake til min plass uten å være synderlig beriket ved, hva jeg hadde innsuget. Men hr. Andersen messet ytterligere i 20 minutter, uaktet alle hadde hørt opp å høre på ham, og samtalen ved bordene var så høyrøstet, som om der ingen tale holdtes.

Jeg var enig med professor Francis Bull, der skulle ha holdt et lite kåseri om "Litt fra Norske Selskap" til avslutning, i at han ikke ville tale under sådanne omstendigheter.

At folk dog aldri lærer, at der er forskjell på en dinner speech og et foredrag. Det er ikke enhver gitt å øve den selvbegrens­ningens kunst, der er den første betingelse for, at en tale ved et middagsbord skal gjøre det inntrykk og fange den oppmerk­somhet, som hever den fra likegyldigheten til et verdig ledd i festgleden.

Jeg var plassert ved siden av den italienske minister Mr. Cambiagio, der jo måtte kjede seg kraftig under de lange og for ham mestendels uforståelige taler, uaktet han til en begynnelse lot, som han kunne følge med, da han forstår litt norsk. For meg var det også trettende i så mange timer å skulle holde det gående på fransk.

En av de verdifulleste ting ved festen var, at samtlige deltakere fikk seg overlevert et eksemplar av de 3 bind "Poetiske samlinger", som ble utgitt av det Norske Selskab i København, og som det herværende Norske Selskab i anledning av jubileums­festen hadde latt trykke opp igjen i 500 nummererte eksemplarer i et lekkert utstyr.

Jeg kom hjem ved 21/2-tiden, men de fleste hadde nok festet helt til neste dag.