Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
Kristiania, 13. januar 1922
De allierte makter holder konferanse i Cannes. Da der i franske parlamentariske kretser hersker noen misfornøyelse og uklarhet om, hvorledes Briand∗ stiller seg til de forskjellige spørsmål, og han herom erholder telegrammer også fra deputertkammerets utenrikskomité, finner han det riktigst å reise til Paris og avgi forklaring. Han holder en stor tale i deputertkammeret, der formentlig på ny ville innbringe ham tillitsvotum, men uten å avvente noe sådant tar han sine dokumenter og går sin vei og innleverer til presidenten ministeriets avskjedsansøkning. Den tidligere president Poincaré∗ blir hans efterfølger. Det er således det steile standpunkt overfor Tyskland og Russland, som er blitt det seirende i Frankrike. Det er forståelig, men det innebærer visstnok også en fare for at Frankrike kan komme til å stå isolert. England synes mer og mer å la alle prinsipper fare av hensyn til sin business. Regjeringen kan vel ikke motstå trykket fra forretningsstanden, der lider under konkurransen av de billige tyske varer, og som gjerne vil søke å utnytte Russland, og for hvem det er temmelig likegyldig, hvilket styre der er ved makten. Under disse omstendigheter kan det bli vanskelig for Frankrike å avvise ethvert samarbeide med Russland, så lenge sovjetstyret er ved makten, uaktet denne holdning, hvis den konsekvent fastholdtes, formentlig innen ikke altfor lang tid ville bringe sovjetstyret til fall. Der er mange tegn på, at sovjetstyret nå må ha Europas hjelp. Deres egne telegrammer viser, at de gang efter gang ser seg nødt til å fire på sine kommunistiske ideer, og at de er mer enn forhippen på, at det foraktede vesteuropeiske bursjoasi skal komme dem til hjelp med sine kapitaler.
Den forferdelige hungersnød, der herjer store deler av Russland, skyldes naturligvis for noen del den forferdelige tørke siste sommer, men lokalkjente folk mener, at den i første rekke skyldes sovjetstyrets misgrep og kommunikasjonsvesenets forfall, og at dette vil gjenta seg hvert år, så lenge dette styre er ved makten. Det kornkammer, som Sør-Russland før var, er det ikke lenger, fordi de store godseiere, som drev jorden rasjonelt og med moderne maskiner, er fordrevet og deres jord utlagt til småbønder, der ikke vil eller kan drive den uten på den gamle primitive måte. Sør-Russland kan derfor ikke lenger, som før komme de hungrende distrikter til hjelp.
Europa og Amerika gjør alt, hva der står i dets makt, for å lindre nøden, men det blir sikkert som en dråpe i havet. Men det viser dog, at borgersamfunnet har det hjertelag og den medfølelse med alle lidende, som sovjetstyret selv har vist så lite av i disse redselsår overfor alle borgerlige. De gir sine gaver uanfektet av, at de daglig bespottes og utskjelles av Sovjet og dets tilhengere i alle andre land.