Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
Kristiania, 12. januar 1922
Byens eneste samtaleemne i denne tid har vært en ren Sherlock Holmes-historie, hvori en av våre ledende bankmenn, banksjef Skogstad∗ i Kreditkassen∗, har spilt hovedrollen.
Hr. Skogstad, der var på forretningsreise i Amerika, spiste en dag middag på et av de større New York-hoteller. Plutselig hører han et utrop bak seg av en mann, der sitter og leser i en avis. Han snur seg og den annen ber meget om unnskyldning for sitt rop, men han hadde lest noe i sin avis, der hadde forbauset ham. Han innleder samtale med hr. Skogstad og presenterer seg som Mr. Cox∗ fra London, medlem av det bekjente bankierfirma Cox & Cie.∗ der, der har filialer rundt om i Europa. Da hr. Skogstad så presenterer seg som banksjef, dreier samtalen seg om bankaffærer, og mr. Cox forteller ham flere ting, som Skogstad også hadde hørt i London, da han på gjennomreise hadde besøkt dette firma. Da mannen også hadde et distingvert ytre, var der ikke tvil i hr. Skogstads sjel om, at mannen var den, han utgav seg for. For folk, som kjenner litt til engelske gentlemens opptreden, ville det jo virke noe forbausende, at en sådan for det første ville opptre høyrøstet og dernest innlate seg med en ganske ukjent person i et hotells spisesal.
Hr. Skogstad og den angivelige Mr. Cox'' bekjentskap fortsettes imidlertid. Der opptrer 2 venner på skueplassen, for hvem Skogstad blir presentert. Der avtales biltur. Og de biler ut til en liten by utenfor New York, hvor der skulle være en børs, hvor man kunne vedde på hesteveddeløp, der foregikk et eller annet sted. Bilen stanser utenfor en villa, og man kommer inn i et lokale, der var arrangert som en børs eller et banklokale. Hr. Skogstad nekter å være med på å vedde, i alle fall for så store beløp, som hans "venner" ønsker. Der leveres imidlertid inn en seddel, og kort efter får de beskjed om, at de har vunnet 100 000 dollars. Og "vennene" later, som hr. Skogstad hadde vært med på veddemålet. Da de presenterer seg for å heve gevinsten, gjør imidlertid børsens president oppmerksom på, at det efter børsens reglement er nødvendig, førenn denne utbetales, at det dokumenteres, at man kunne ha betalt, i tilfelle av at der var tapt. Kunne man ikke det, hadde de efter amerikansk lov gjort seg skyldig i "fraud"∗, og deres navn og portretter ville straks bli offentliggjort i avisene Hr. Skogstads venner var av forskjellige grunner dessverre forhindret fra øyeblikkelig å kunne dokumentere dette, men herr Skogstad måtte jo som banksjef og innehavende Kreditkassens prokura med letthet kunne skaffe de fornødne beviser herfor. Fremdeles uten å fatte ringeste mistanke og uten hverken å henvende seg til vår konsul i New York eller til en jurist går hr. Skogstad til Kreditkassens bankforbindelse – som han heller ikke meddeler noe av det passerte – og skaffer seg den fornødne bevitnelse om, at han disponerer 100 000 dollars. Utrustet med dette dokument reiser hr. Skogstad og hans venner på ny ut til børsen, men "børsens" president beklager, at dens regler er så strenge, at et sådant bevis selv fra en god bank ikke er tilstrekkelig, beløpet må deponeres i kontanter. Selv denne besynderlige fordring vekker ingen mistanke i banksjefens sjel, der dog nå må ha vært behersket av ønsket om å få sin andel i den store gevinst. Han reiste på ny til sin bank og benyttet seg av Kreditkassens navn til å få seg utbetalt de 100 000 dollars. Så igjen av sted til "børsen". Her mottar man beløpet som depositum. Hr. Skogstad får kvittering for beløpet. Man ber ham og hans venner om å ta plass et øyeblikk, da man ikke har de tilstrekkelige penger i kassen, men må sende bud til banken for å heve beløpet. Mens man sitter der og venter, foreslår så en av vennene, at man skal vedde ytterligere. Hr. Skogstad protesterer derimot, men han ser dog, at en av disse leverer inn en lapp over skranken. Kort efter kommer børsens president ut og beklager meget, at den hest, de sist hadde veddet på, hadde tapt, efter telegram han nettopp hadde mottatt fra veddeløpsbanen, og da de denne gang hadde veddet for 200 000 dollars, var så vel den forrige gevinst som de deponerte 100 000 dollars tapt. Tablå. Hr. Skogstad er fortvilelsen nær – det dreier seg for ham om den efter dagens kurs på dollars betydelige sum av 700 000 kroner, som han har skaffet seg ved å misbruke sin banks navn. Men hans "venner" trøster ham. Den ene skal telegrafere til en venn i Canada, der straks skal skaffe penger til å erstatte hr. Skogstad, og Mr. Cox skal telegrafere til sin kone, der er på reise i Wales, om å anmode Cox'' bank i London om å remittere penger (denne omvei syntes jo nokså besynderlig for et medlem av firmaet!).
At hr. Skogstad ikke slo alarm på stedet, kan jo forklares. Var han først kommet inn i "børsen" med sine 100 000 dollars, var han selvfølgelig aldri sluppet levende ut, med mindre han hadde prisgitt dem til banden. Men selv efter sin tilbakekomst til New York, foretar han seg intet. Han reiser dagen efter til Chicago, hvor han treffer minister Herman Gade∗, hvem han forteller sin opplevelse, og som selvfølgelig straks gjør ham oppmerksom på, at han har vært offer for en tyvebande. Da reiser hr. Skogstad tilbake til New York, henvender seg til vår generalkonsul og advokat, men selvfølgelig for sent – banden var selvfølgelig forduftet, og herr Skogstad hadde alene gleden av å kunne identifisere sine "venner" i New Yorks forbryteralbum.
Pengene og "vennene" er ikke kommet til stede – og for hr. Skogstad er følgen, at han må tre tilbake som banksjef i Kreditkassen. De 100 000 dollars kan han kun dekke en brøkdel av, og Kreditkassen vil også la ham beholde en del av sin private formue, så han har noe å starte med på en ny livsbane.
Sannelig, livet byr på tragedier og på farser – eller en blanding av begge deler – av så utrolig art, at det ingenlunde står tilbake for en dikters fantastiske produkter.
-----
Også en annen affære i forretningslivet vekker en pinlig oppmerksomhet. Høyresosialistenes blad "Arbeiderpolitiken" har inneholdt en rekke sensasjonelle artikler i anledning av katastrofen i de norsk-kanadiske nikkelverker∗ med graverende beskyldninger mot selskapets ledende menn, særlig admiral Børresen∗ og minister Eyde∗ – der beskyldes for å ha smurt seg ganske kraftig ved startingen av virksomheten i Canada – og også mot den nåværende adm. direktør, kaptein David Vogt∗, der imidlertid dog har vist sin gode tro til foretagendene ved å sette hele sin og hustruens formue i dem. Minister Eyde er kalt tilbake fra Warszawa, og regjeringen har nedsatt en undersøkelseskommisjon for å komme til bunns i disse affærer, hvor 50–60 millioner norske kroner er anbrakt, særlig av folk fra Sørlandet, og hvor der som følge herav er inntrådt bankkalamiteter og en økonomisk krise av vidtrekkende følger.