Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Paris, 11. oktober 1921
Barbara∗ og jeg tar oss av og til en tripp over til venstre Seinebredd og spaserer rundt i de gamle kvarterer der. Vår frokost inntar vi da i Café de Médicis∗ like ved inngangen til Luxembourghagen∗, hvor man spiser aldeles fortreffelig, men hvor der ofte er en sådan tilstrømning, at folk står i kø ute på gaten for å vente på plass.
Luxembourghagen står ennå i sin fulle prakt, solen skinner over det mest brogede blomsterhav, og de franske dronninger og andre selebre damer har fra sine marmorstader det samme syn som alltid av unge studenter og unge elskende par, der nyter solen, stillheten og blomsterprakten under parkens skyggefulle trær eller står hensunkne i beundring foran den uforlignelige Médici-fontene.
I dag var vi inne i Luxembourgmuseet∗. Det er blitt trangt om plassen der. Så godt som all fremmed kunst har man måttet magasinere, og det er 70- og 80-årenes franske kunst, der så godt som alene behersker museet. Men hovedinntrykket av disse desenniers kunst er, at størsteparten er sterkt falmet og ikke vil leve videre, skjønt mange av disse malere engang var tidens guder. Og det føles nesten som en lise, da vi til slutt kommer inn i et lite kabinett med malerier av Corot∗, Manet∗, Degas∗, Sisley∗, Cézanne∗ m.fl., der er legert til museet, og hvor man kan få en liten høytidsstund efter den store skuffelse.