Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921




Paris, 24. september 1921

Vi har ikke vært plaget av uavlatelig å møte landsmenn på vår reise, som alle ellers klager over. Siden vi forlot dampbåten i Antwerpen, har vi ikke sett et kjent ansikt, førenn jeg i går traff riksantikvar Harry Fett i rue de Rivoli. Han er kommet hit ned til en kunsthistorikerkongress og ventet om et par dager også Jens Thiis i samme anledning. Senere traff vi fru generalkonsul Lind med datter og sønn. Vi spiste middag sammen på restaurant Weber i rue Royale, og efter middagen skiltes vi, da vi hadde tatt billetter til forskjellige teatre.

Barbara og jeg gikk i Théatre de l''Athenée, der ligger like bak den nye Place Edouard VII med denne engelske konges rytterstatue. Edvard 7 er selvfølgelig særdeles populær i Frankrike, da det vesentlig skyldes ham, at "l''entente cordiale" mellom de to land kom i stand.

Théatre de l''Athenée er et lite, men særdeles elegant teater. Det var dette teater, der først fremførte de ekte pariserforfattere Robert de Flers'' og Cavaillets senere så berømte stykke ”La belle aventure”, som også gjorde så stor lykke på Nationaltheatret med Tolnæs og Gerd Egede Nissen som det unge elskende par, Hauk Aabel som den ulykkelige elsker og fru Wettergreen uforlignelig som den gamle bestemor. I sin tid gjorde de samme forfatteres stykke "Hans Majestet" stor lykke på Fahlstrøms teater med Fahlstrøm som kongen. I Stockholm har jeg på Svenska Teatern sett deres "Primrose" og på Dramatiska teatern "L''habit vert", den bitende satire over det franske akademi, og som akademiet kort tid efter elegant besvarte med å oppta hr. de Flers blant de 40 udødelige. ”Primrose” og ”L''habit vert” står dog langt tilbake for "La Majesté" og "La belle aventure", der har virkelig litterær verdi, og hvor pariserhumøret og den franske ésprit feirer virkelige triumfer.

Hr. Cavaillet er nå død, og Robert de Flers har funnet seg en ny medarbeider, Mr. de Croisset, og det var disses 3 akters komedie "Le Rétour", som vi så i L''Athenée i går aftes.

Den står langt fra på høyde med de Flers'' beste komedier, men den har mange pussige scener. Yvette Andréyor er fortryllende som den unge frue og Jeanne Cheisel ubetalelig morsom som hennes mor, så stykkets store suksess hos publikum – det spilles ustanselig – jo kan forklares.

Handlingen er i korthet følgende: Colette venter sin mann hjem fra krigen. Han er en brav bourgeois, som elsker sitt hjem og sine vaner, og hvis ideal er et rolig liv i fred. Men han har også i de 4 år, han har vært ute i krigen, der gjort sin plikt og møtt alle farer uten å blunke. Hans brever til Colette under krigen, så modige og full av offervilje og fedrelandskjærlighet, har imidlertid idealisert ham i den grad i Colettes sinn, at hun i mannen ser en helt, der fyller henne med stolthet og beundring, og hvis tilbakekomst hjem fra Saloniki fyller henne med en febrilsk glede.

Men Jacques er den samme som tidligere. Ikke før har han igjen satt benene innenfor hjemmets dør, før han faller tilbake til sine gamle vaner. Han er den samme bourgeois, der først føler seg vel, når han har fått tøflene på og rett kan nyte hjemmets hygge og beskjeftige seg med dagliglivets små bagateller.

Der er ved Jacques ikke spor av noe, som har berøring med "helt". Colettes skuffelse er bitter og grenseløs over, at det oppkonstruerte ideal kun var et fantom. Og da Jacques igjen overtar ledelsen av de daglige affærer og vil være herre i huset, mens Colette i alle disse krigens år har vennet seg til selv å bestemme og dirigere, oppstår der stadige rivninger, og Colette vil nå helst skilles.

Jacques later, som han er enig heri, og han vil selv hjelpe henne med å finne en ny mann. Og Jacques begynner i sin tilsynelatende iver å føre selskapelig hus og inviterer de menn, som han mener kunne passe for Colette. Men det er alltid herrer av en viss alder og alvorsmenn tilbake. Colette finner ingen av dem verdig.

Da treffer hun den unge marineoffiser Marcel Verdin, der er vakker, elskverdig og alltid i godt humør. Det er nettopp noe for henne. Men da får pipen en annen lyd hos Jacques. For Marcel Verdin vil han ikke trekke seg tilbake, og han raser.

Colette lar seg imidlertid bortføre av den unge offiser, og de tar sin tilflukt til hennes mor.

Da Colette viser seg urokkelig i sin bestemmelse om å ville ekte Marcel, gir Jacques endelig efter. Men han vil dog først overbevise seg om, at den unge offisers kjærlighet til Colette er oppriktig og ekte. Et møte mellom dem avtales. Merkelig nok begynner de ikke å tale om Colette og det nye ekteskap, men om krigen. Og det viser seg, at de begge har kjempet på samme del av fronten og deltatt i akkurat de samme slag. De glemmer helt Colette og er kun opptatt av deres felles krigsminner, og de to føler seg ikke som rivaler, men som venner.

Colette føler seg høyst skuffet over sin offiser, som synes helt å ha glemt henne, og det går opp for henne, at hun igrunnen har spilt et høyt spill med sitt livs lykke. Hun forstår, at de, som har deltatt i denne fryktelige krig eller gjennomlevet den bak fronten, de skylder hinannen gjensidig overbærenhet og tålmodighet. Og Jacques og Colette faller igjen i hinannens armer.

Voilà tout.

Komediens blanding av pussigheter og rørende scener vil alltid gjøre inntrykk på det store publikum.

-----

Den tidligere franske konsul her, Mr. Weiller, der nå er kontorsjef i utenriksministeriet, og vår gamle venn Mr. Chauvin hadde i dag innbudt Barbara og meg til frokost. Da de hadde sine familier på landet, skulle vi spise på restaurant, men de uttalte åpent, at der i disse tider ikke kunne arrangeres noen dejeuner på noen av de flotte pariserrestauranter, men ville ta oss med til en av de gode, gamle spisesteder på Montmartre, der jo også for oss kunne være noe nytt. De hentet oss i bil i hotellet, og vi reiste først opp til Cancan, den kjente Montmartre-restaurant, hvor man spiser ute på selve torget foran restauranten. Det viste seg imidlertid, at Cancan hadde lukket sine porter allerede i april, og vi kjørte da hen til restau­ranten Á la belle Savoyarde, oppkalt efter de bekjente klokker i Sacre Cœur-katedralen. Restauranten ligger vis-à-vis kirken, og man har herfra et glimrende utsyn over hele Paris.

Frokosten var eksellent; en deilig languster med majones, poulets á la cocotte og fromage du Suisse, alt glimrende tillaget, og dertil en hvitvin så god, som jeg sjelden har smakt den.

Vi tilbrakte et par timer sammen, og bakefter fulgte Mr. Weiller oss til Sacre Cœur-kirken, som vi benyttet anledningen til å gjense, og derefter til det interessante Calvaire de St. Pierre bak den gamle Montmartre-kirke. I en rekke underjordiske kapeller fremstilles Kristi lidelseshistorie i plastiske fremstillinger, naivt og gammelt, og derfor efterlatende et eget inntrykk. Mr. Weiller sa oss, at det visst ikke var så mange innfødte parisere, som kjente til, at der i Paris eksisterte noe, der het Le Calvaire de St. Pierre.

I eftermiddag har vi drukket te sammen med fru Lind i det meget mondene Hotel Claridge på Champs-Elysées.

-----

I morgen tidlig drar vi ned til Provence og tar opphold i Avignon, hvorfra vi vil foreta utflukter til Arles og Nîmes og alle de andre kjente steder på disse kanter.

Vi har fremdeles det herligste sommervær. Bare ikke varmen blir for overveldende i Syden.