Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Paris, 22. september 1921
I går morges reiste vi ut til Malmaison∗ – keiserinne Josefines∗ gamle slott, hvor der for øyeblikket også er en historisk utstilling av alle mulige ting, der har vært knyttet til familien Bonaparte∗ – for å feire vår bryllupsdag ute på landet.
Det er en temmelig lang tur. Først ut til Porte de Neuilly∗, hvor vi tok tramway∗, der førte direkte til alleen opp til slottet. Avenyene, som fra Neuilly førte ut til Rueil, hvor slottet er beliggende, hadde fått nye navn. Det var avenue Maréchal Joffre, avenue Wilson, avenue Clémenceau m.v.
Da vi kom der ut, spiste vi først frokost i en have i et lite vertshus, hvor vi ble meget godt betjent. Og så gikk vi gjennom den vakre allé av plataner opp til slottet.
Hverken slottets ytre eller indre er særlig imponerende. Men det er omgitt av den herligste park. Slottet er nå i den franske stats eie og skal bevares som monument historique. Det har inntil for få år siden vært i en amerikansk rikmanns∗ eie og har ført en vekslende skjebne siden keiserinne Josefines død. Det eides en tid også av den spanske enkedronning Marie Christine∗. Bohavet var spredt for alle vinder, og den franske stat søker nå så vidt mulig å rekonstruere det, som det var på Josefines og Napoleons tid.
Efter at vi hadde gått gjennom utstillingen, der vesentlig bestod av gjenstander utlånte av Napoleons og hans søstres efterkommere, spaserte vi lenge om i parken og nøt den herlige høstdag.
Og tankene hadde nok å beskjeftige seg med på dette sted, så fullt av historiske minner.
Det var som Mme Bonaparte, mens generalen var i Egypten, at Josefine kjøpte Malmaison, som hun hadde lært å kjenne fra tidligere opphold i omegnen, og som hun hadde svermet for i lengre tid. Efter Bonapartes hjemkomst ble slottet, der på denne tid nærmest bare var en standsmessig herregård, utvidet og restaurert av arkitekten Fontaine∗. Men noe helt og virkelig slottsmessig kom der dog aldri ut derav.
Både Napoleon og Josefine elsket å oppholde seg der. Napoleon svermet for efter dagens travle arbeidsliv å ta derut, å spasere rundt på eiendommen og føle seg fri og ubundet. Og for Josefine var det også et ønskested. Hun følte seg, som var hun riktig ute på landet, men dog ikke lengre borte fra Paris, enn at hun kunne fortsette sitt mondene liv og se gjester hos seg både til frokost og middag. Og her var hun omgitt av den blomsterprakt hun elsket, og av de mange sjeldne dyr, som hun yndet å la de besøkende beundre.
Her var det, hun trakk seg tilbake efter skilsmissen, og her var det, hun opplevde keiserdømmets fall og kort efter lukket sine øyne, omgitt av sine to barn Eugène∗ og Hortense∗.
Og aldri har kanskje Malmaison vært skueplassen for mer glimrende fester enn efter keiserdømmets fall. Alle de allierte monarker, der den gang oppholdt seg i Paris – keiseren av Russland∗, kongen av Preussen∗, keiseren av Østerrike∗, kongen av Bayern∗, storhertuger og prinser og alle utlendinger av distinksjon, kappedes om å gjøre den avsatte og fraskilte keiserinne sin oppvartning. Hoffet i Malmaison satte kong Ludvig 18s∗ hoff nesten i skygge. Og den ene fest avløste den annen.
Men det er denne siste episode i Josefines liv, der setter pletter på hennes minne, og som synes å gi de moderne historikere rett, når de tegner et annet og mindre flatterende bilde av henne, enn det der var blitt det gjengse efter det materiale, der foreligger i de mange memoarverker fra keisertiden.
Hvor kunne hun – der dog skyldte Napoleon alt – bekvemme seg til å motta og kurtisere de fyrster, der nettopp hadde ydmyket og avsatt ham!
Da keiseren av Østerrike gjennom hertugen av Koburg∗ lot Josefine forstå, at når han ennå ikke hadde gjort henne sin oppvartning i likhet med de andre regjerende fyrster, så skyldtes det alene at han ikke ville vise mangel på takt, svarte Josefine hertugen: "Hvorfor ikke, det er jo ikke meg, men sin egen datter, han har styrtet fra tronen."
Dette svar viser en mangel på hjertelag og stolthetsfølelse, der virker overraskende –, men som stemmer nokså godt med det bilde, som Frédéric Masson∗, der som ingen annen kjenner napoleonstiden og alle familiens medlemmer, har gitt av henne i sin 3-binds biografi av henne.
Det bilde memoarene fra keisertiden gir av Josefine, er at hun alltid oppfylte sine plikter som keiserinne til det ytterste, og med en gratie og vennlighet, der vant alles hjerter. Forekommende mot alle fant hun alltid det passende ord for anledningen og hadde den gave å gjenkjenne alle folk, hun engang hadde sett – hva der jo alltid virker besnærende. Uten å vise noen stolthet glemte hun aldri sin verdighet, og om hun enn ikke var i besittelse av noen stor intelligens, viste hun alltid den mest fullendte takt ved enhver leilighet, og hun gjorde seg aldri skyldig i noen "gaffe"∗.
Samtiden kunne derfor si om henne: Mens Napoleon vinner slagene, vinner Josefine hjertene.
Mosson har vist oss skyggesidene: en stor forstillelseskunst, der overfor utenverdenen dekket over en grenseløs egoisme, og en umåtelig og tankeløs ødselhet. Han hevder, at hun var uten kunnskaper og uten moral. Hun var av temperament en kurtisane, og hun vedble i grunnen alltid å være kurtisanen.
Så forskjellig kan bildet av en historisk personlighet tegnes. Jeg savner selvfølgelig alle forutsetninger for å kunne avgjøre, hvilket bilde er det rette. Det bildet Frédéric Mosson har gitt oss, har i Frankrike vakt en storm av forbitrelse. Men folk liker nå engang ikke, at der røres ved det, der er blitt legende, og særlig når denne er rørende og taler til folks hjerte.