Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Paris, 20. september 1921
Under krigen, da tyskerne nærmet seg Paris, og man fryktet deres luftangrep, ble alle Louvres∗ verdifulleste skatter av malerier, skulpturer og gamle kostbare møbler sendt bort til provinsen, så vidt jeg vet så langt sør som til Toulouse. Maleriene ble omhyggelig tatt ut av rammene og rullet sammen. Og den 2. september 1914, da den første tyske flymaskinen kom inn over Paris og kretset over Louvre, var det siste lass med de kunstgjenstander man ville flytte, rullet ut av Louvres gårdsplass.
Efter krigens slutt ble det et stort og vanskelig arbeid å få det hele rekonstituert og på plass igjen – og man benyttet også anledningen til å foreta forskjellige forandringer med kunstverkenes plassering, så at de kunne presentere seg vakrere og mer klart og logisk ordnet enn tidligere. Flere av maleriene hadde selvfølgelig også lidd under transporten, og de, der var blitt tilbake, var for en dels vedkommende blitt medtatt av fuktigheten og kulden i de under krigen øde saler, så en omfattende restaurering av bildene ble nødvendig.
Det er derfor ikke så lenge siden, at malerisamlingen i sin helhet er blitt gjenåpnet for publikum.
Jeg har allerede avlagt flere besøk i Louvre. Heldigvis bor vi så nær, at jeg kan svippe innom en times tid eller to, når leilighet gis, og jeg benytter enhver anledning. Ti vakrere enn nå har aldri Louvres malerisamlinger tatt seg ut. Og for meg var det av interesse, at Louvre nå også har åpnet sine porter for de beste av det 19. århundres franske mestere. Corot∗, Courbet∗, Renoir∗, Manet∗ og Degas∗ har holdt sitt inntog der, og det kan ikke nektes at den sal, hvor disse mestere nå er samlet, virker helt praktfull, særlig da den også rommer en rekke bilder av deres umiddelbare forgjenger Ingres∗, der nå dyrkes som ingen annen maler av de unge, og Delacroix∗. Corots kvinneportrett – kalt "La dame aux perles"∗, Courbets "Atelieret"∗ og "Begravelsen i Ornans"∗, [og] Manets praktfulle "Olympia"∗ gjør alle det dypeste inntrykk. Og hvor fryder man seg ikke over Delacroix'' lerreter – vel kanskje den ypperste kolorist i de siste århundrers malerkunst.
For første gang har jeg fått et fullt inntrykk av Corots noble, fine og sanndru kunst. Louvre har fått legert en rekke av hans beste bilder – de overlessede rammer, hvori de er innfattet, svekker dog efter min mening noe inntrykket, og i Musée des arts décoratifs∗ finnes den samling av hans bilder, som var i hans biograf Moreau-Nélatons∗ eie.
Corots "Morgenen"∗, med de dansende nymfer og den drukne Silén er så vel ved den glimrende komposisjon og landskapets sjarm – det er likesom man kan innånde den friske morgenkjølighet, der strømmer ut fra det – et mesterverk av de sjeldne, som for alltid vil stå innpreget i ens sinn.
Og gjensynet med de gamle mestere, italienerne, spanierne og flamlenderne, som Louvre rommer, er alltid en kilde til ny henrykkelse.
Jeg har en klokkerkjærlighet for de spanske mestere fra Velasquez∗ og til Goya∗, og jeg må stadig på ny fordype meg i deres bilder.
-----
I middags var vi en tur ut til Musée Carnavalet∗, byen Paris'' historiske museum. Mest interesserte meg selve bygningen, der er Madame de Sévignés∗ kokette palé, og som er bevart omtrent i sin gamle skikkelse. Vi spiste vår frokost i en liten ukjent restaurant i nærheten i rue St. Antoine. Men heller ikke her fornektet det franske kjøkken seg.
Vi fikk den fortreffeligste omelette aux rognons∗, som man kunne ønske seg.