Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Paris, 18. september 1921
Hotel Regina∗, Place du Rivoli
Det var en trist reise den fra Brussel til Paris. Straks vi kom over den franske grense, begynte vitnesbyrdene om krigens forferdelige herjinger og ødeleggelser i Nord-Frankrike. By efter by, landsby efter landsby i ruiner like fra grensen og helt ned mot Compiègne∗. Og ikke en av de mange industrielle bedrifter, der ligger langs denne vei, var skånet. Tyskerne har i sannhet med genialitet og energi gjennomført sin plan om, at selv om de ikke vant krigen, skulle de da i hvert fall ha ødelagt den franske industri så grundig at den ikke skulle kunne reise seg på mange år, så at den foreløpig ble satt ut av konkurransen. Det mest trøstesløse av det alt var synet av den før så driftige by St. Quentin∗. 3 ganger tidligere har den vært i fiendevold, men aldri tidligere har den vært lemlestet som nå, da man enn ikke har skånet dens skjønne, gamle byggverker, katedralen og rådhuset. Ruinene av katedralen, hvis silhuett tegnet seg klart mot aftenhimmelen, da vi passerte byen, virket så betagende, at jeg aldri vil glemme det.
Midt i trøstesløsheten var det dog en glede å se, at markene rundt om allerede igjen var under dyrking, og at skyttergravskrigen således ikke hadde endevendt jorden så aldeles, at den ikke på lang tid kunne gjøres brukbar. På lange strekninger så man sukkerroer, og vi så mange steder igjen den franske bonde bak sin plog i fullt arbeid i sommeraftenen – og provisoriske barakker, der her og der var oppført som boliger.
Men alle disse mange gamle franske landsbyer vil vel for alltid ha tapt sin cachet og sin egen sjarm.
Det er nå over 20 år, siden jeg sist var i Paris.
Her i Hotel Regina bor vi like i nærheten av Louvre∗ og Tuileriehagen∗. Og om jeg enn i de par dager, jeg har vært her, allerede flere ganger har merket, at her er skjedd mange forandringer, og at Paris ikke lenger helt er det Paris, som vant mitt hjerte i ungdommens dager, så er der da gudskjelov ennå så meget i denne by, som skjenker skjønnhetsinntrykk som ingen annen by jeg kjenner. Og en morgentur i den herlige Tuilleriehagen, hvor blomstene ennå står i sin fulle prakt, og trærne er helt grønne, er av de stunder, hvor man er helt under fortryllelsen og nyter hvert av tilværelsens øyeblikk. Kan man tenke seg noe vakrere enn en solrik morgen på Place du Carrousel∗ med Louvres vakre fasade med hagene og statuene foran på den ene side og på den annen synet gjennom Tuilleriehagens alleer over mot Concordeplassen∗ med Kheopspyramiden∗ og videre oppover Champs Elysées∗, hvor man skimter konturene av den vakre triumfbuen tegne seg mot horisonten og alt innhyllet i denne sølvrene tone, som er så karakteristisk for pariserluften i de varme morgener? Det måtte da være utsikten fra plassen foran Invalidedomen∗ en aften ved solnedgang utover Seinen, over Pont Alexandre III∗ mot Grand og Petit Palais∗ med de omliggende parker. Også her blir man stående helt betatt, og der skal en kraftanstrengelse til for å kunne rive seg løs fra fortryllelsen. Natur, kunst og arkitektur smelter helt sammen til det mest fullendte hele.
-----
To aftener har vi vært i teatrene. I Palais Royal∗, hvor farsene fremdeles holder til huse, og hvor man ga den morsomme, men temmelig vågede farse ”Le chasseur de chez Maxim''s”∗ – gud vet for hvilken hundrede gang – med all den nerve og ésprit, som de gode franske farseskuespillere har som særskilt gave, og som får en til å glemme handlingens spinkelhet. Le Gallo∗, som anses som Paris'' beste farseskuespiller, førte an som chasseuren med et humør, som man gav seg over på nåde og unåde, og Guyon fils∗ som prelaten og Baron fils∗ som "le patron" var hans fullt verdige medspillere. Mlle Suzy Renard∗ var fortryllende som Genevieve.
I går var vi i "Théatre Français"∗, hvor man gav Henri Batailles∗ 4 akters skuespill "La Marche Nuptiale"∗. Stykket er uten synderlig litterær verdi, men det gir den skuespillerinne, der spiller den kvinnelige hovedrolle i stykket, anledning til å spille på alle lidenskapens strenger.
Grace de Plessans er vokst opp i en liten by i Provence, i det gamle og meget aristokratiske Aix-en-Provence∗. Den unge pike interesserer seg lite for denne verdens saker, er meget idealistisk anlagt med et visst hang til mystikk. Hun tenker da også å ofre seg for religionen, da hun fatter en sentimental ungpikekjærlighet til sin spillelærer. En snill, keitet og upraktisk herre. Familien motsetter seg partiet, og med sin idealistiske natur og sin offertrang beslutter hun seg til tross herfor å sette alle hensyn til side og ofre sitt liv for Claude Morillots lykke. Hun flykter med ham fra hjemmet. Men da de står der uten ressurser, og livets kalde virkelighet rykker henne inn på livet, vet hun ingen annen utvei enn å henvende seg til en av sine venninner fra klosterskolen, Suzanne Lechâtelier, der er gift med en industrimagnat og bebor et slott i nærheten av Compiègne. Suzannes mann skaffer da også Morillot en plass som underordnet på hans kontor.
I annen akt møter vi da paret innstallert i en tarvelig kvistleilighet i en parisleiegård. Tross all resignasjon og alle de ydmykelser, hun må underkaste seg, og som stiller store krav til Graces offervilje føler hun seg lykkelig i sine beskjedne forhold.
Mens mannen er på kontoret, får hun imidlertid visitt av hans prinsipal, herr Lechâtelier, der tror, han kan fiske i rørt vann og erklærer henne sin kjærlighet på den brutaleste måte. Grace avviser ham overlegent og bestemt, og Lechâtelier trekker seg skuffet tilbake med forsikringer om den aktelse, hun ved sin opptreden har inngydt ham.
Kort efter kommer Morillot tilbake efter endt arbeidstid på kontoret. Han forteller Grace strålende at han har leid et piano, så han nå i fritiden i hjemmet kan dyrke sin kunst. Da Grace er forundret over, hvorledes han har kunnet få råd til denne ekstravaganse, tilstår han, at han har "lånt" 200 francs av kassen i forretningen.
Dette kommer som et tordenslag over Grace. At den mann, for hvem hun har ofret sitt liv og sin lykke, har nedverdiget seg til noe sådant, stiller ham med engang i et annet lys for henne. Men det faller henne dog ikke et øyeblikk inn, at dette kan forandre noe i deres forhold. Det løfte hun har gitt, vil hun holde, og hun tror, at hun tross alt også elsker ham fremdeles.
3. akt viser oss Grace som gjest på Lechâteliers slott. Hun merker snart, at Lechâtelier fremdeles er besatt av en lidenskapelig pasjon for henne, men han er alltid den helt taktfulle oppvartende kavaler. Litt efter litt virker imidlertid denne Lechâteliers lidenskapelige kjærlighet også på Grace. Men det er ikke den kjærlighet, hun har følt overfor Morillot, bygd opp av trang til å ofre seg for noen. Denne gang er det selve lidenskapen og attråen, den store kjærlighet, der betar henne. Hun søker å beherske seg, men til slutt kan hun ikke mer, og de faller i hinannens armer. Men om natten flykter hun fra slottet, fast bestemt på ikke å gi efter for sin lidenskap.
Så møter vi henne i siste akt igjen innstallert i sin kvistleilighet med sin Morillot. Hun vet – skjønt først fornylig – at hun bærer hans barn under sitt hjerte. Men da hun ikke elsker ham lenger, og hun er av de kvinner, som kun tilhører og vil tilhøre en eneste mann, ser hun ingen annen utvei enn å forlate livet. Hun har forspilt sitt liv, og lykken kan ikke tilsmile henne mer. Hun forsikrer den engstelige Morillot, at hun skal være ham tro til døden, og idet hun lar ham spille den vals for henne, som hadde virket så besnærende på henne under besøket på Lechâteliers slott, og mens Morillot sitter ved pianoet og spiller valsen, dreper hun seg i sideværelset.
Dette er i korte trekk handlingen. Jeg behøver ikke å påvise de ikke få psykologiske usannsynligheter i Graces utvikling. De ligger klart i dagen.
Mlle Piérat∗ mestret Graces rolle med de mange, stadig skiftende stemninger helt overlegent. Hennes naive beundring for den ubetydelige og keitete spillelærer, hennes stille lykke i den tarvelige kvistleilighet, hennes resignasjon og offertrang, og så den oppflammende lidenskap, hennes vilje til ikke å gjøre sitt liv uverdig og heller gå inn i døden, alt fant hun sanne og gripende uttrykk for. Hun var fortryllende vakker, og hva mer er, hun hadde også den sjarm, uten hvilken skjønnheten sier så lite.
Det lot også til, at Mlle Piérat hører til parisernes yndlinger. Da hun kom inn på scenen i første akt var der minuttlangt bifall, og da hun viste seg efter teppets fall, hadde hun favnen full av blomster.
Når unntas Mr. Alexandre∗ som Lechâtelier – der fant mandige og kraftige uttrykk for sin lidenskapelige kjærlighet til Grace –, og som hadde et brilliant sceneytre, var det ikke synderlig imponerende, hva der prestertes. Jeg må tilstå, at jeg ikke hadde det samme inntrykk som i gamle dager av Théatre Français'' forestillinger, at hver eneste rolle, selv den minste, ble spilt á perfection.