Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Kristiania, 27. mai 1921
Der har en tid vært lønnskonflikt i sjømanns- og maskinistfaget. Tariffene var utløpt, og da skipsfarten lider under de hårde tiders trykk, så at det ene skip efter det annet må legge opp, kunne rederne ikke gå med på å betale de store lønninger, som hadde vært gjeldende under skipsfartens gylne tider, men krevde lønnsreduksjon. Dette har sjøfolkene på det bestemteste motsatt seg, heri støttet av de faglige arbeiderorganisasjoner, der har stilt seg på det standpunkt, at den levestandard arbeiderne har vennet seg til under jobbetidens høykonjunkturer, og som den Thinnske voldgiftsdom i fjor sommer ga sin sanksjon, ved fastsettelsen av lønninger i de fleste arbeidsfag, og som skulle være gjeldende til april 1922, ikke må senkes. Megling har vært forsøkt, men da riksmeglingsmannens forslag også gikk ut på lønnsreduksjon, ble dette forkastet, og man gikk til streik. Og da samtlige transportarbeidere samtidig kommandertes ut i streik, trodde man å skulle kunne hindre tilførsler av varer til de forskjellige landsdeler og ved en utsulting av befolkningen å trumfe sine krav igjennom.
Det viste seg imidlertid, at regjeringen i tide hadde sørget for å skaffe forråd til de deler av landet, hvor det mest trengtes. Og dernest ledtes "Samfunnshjelpen"∗ til av det offentlige for å bistå med lossing av de skip, der kom inn til de forskjellige byer. Og det viste seg, at denne så hånte "samfunnshjelp" – en organisasjon av borgere, der stiller seg helt nøytralt i arbeidskonflikten, men som stiller seg til disposisjon for det offentlige, hvor autoritetene mener det er nødvendig av rent samfunnsmessige hensyn at arbeidshjelp ytes – presterte et utmerket arbeid. De losset hurtigere og bedre enn de til faget hørende arbeidere – hva der er ganske betegnende ved bedømmelsen av arbeidstempoet og arbeidsintensiteten hos våre arbeidere. Her i Kristiania hadde Samfunnshjelpen bl.a. også i løpet av en natt fått oppsatt gjerde rundt havnen, for at arbeidet der kunne foregå i ro og uten hinder av de streikende.
Allerede for en 14 dager siden hadde arbeiderorganisasjonene proklamert storstreik fra i går aftes, hvis sjømannskonflikten ikke var ordnet til da på en tilfredsstillende måte. For noen dager siden hadde et av de borgerlige blad fått fatt på et sirkulære fra organisasjonen til de lokale foreninger, hvori der meddeltes arbeiderne at de ikke ville få noe streikebidrag under storstreiken, men at man regnet på deres samhold og trofasthet til tross herfor. Hvorvidt dette er begrunnet i at organisasjonenes kasser ikke er særlig velfylte, eller den kommunistisk fargede ledelse håper på at arbeiderne, når de har sultet tilstrekkelig lenge, selv skal ta seg til rette og spekulerer i revolusjon, skal jeg la være usagt.
Jernbanene er dog ikke innbefattet under streikeordren. Sannsynligvis fordi jernbanefolkene nylig var i streik og hadde sitt nederlag i friskt minne og derfor formentlig ikke ville ha adlydd ordren.
Jeg anser det ikke synderlig tvilsomt, at slaget på forhånd er tapt for arbeiderne. Vi lever alle under den økonomiske depresjons trykk. Der er stillstand i skipsfarten, og vår eksportindustri får ingen avsetning for sine varer. Den har nå i månedsvis kun kunnet lagre sine produkter og har vesentlig holdt sine bedrifter i gang for ikke å sette arbeiderne på bar bakke. For mange av disse blir streiken en velkommen anledning til å stanse, og der vil visstnok gå en rom tid hen, førenn de kan åpne igjen. De fleste av arbeiderne har visstnok også øynene åpne for dette, og det er ikke med sin gode vilje, de nå går til streik.
De har imidlertid ikke turt annet enn å følge parolen, og storstreiken er i dag et faktum. Arbeiderne har i går aftes nedlagt sitt arbeid.
Det skal bli interessant å følge dens videre utvikling.