Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Mars 1921
At der innen Russlands grenser også blant "proletariatet" hersker alminnelig misfornøyelse med sovjetstyret, er sikkert en kjensgjerning, uaktet de meddelelser der siver ut, lyder nokså uoverensstemmende. Nå sist er det matrosene i Kronstadt, der har gjort opprør, og til å begynne med syntes det som om opprørerne hadde vind i seilene. Men sovjethærene har nedkjempet det, og Kronstadt har overgitt seg til disse. De siste rykter går ut på at Lenin∗ skjønner at det ikke i fremtiden kan regjeres som tidligere. Arbeiderne sulter og drives i tvangsarbeid, bøndene knurrer og vegrer seg ved å utlevere levnetsmidler, og all produksjon ligger nede. Lenin mener derfor at det eneste mulige er, til tross for alle teorier, å tre i forbindelse med de utenlandske kapitalister og gi disse vidtrekkende konsesjoner i Russland. Trotzky∗ og de jødiske elementer blant sovjetkommissærene skal derimot stille seg steilt avvisende for denne tilnærmelse.
Imidlertid er den russisk-engelske handelsoverenskomst nå kommet i stand, og den britiske regjering har for å fremme sine handelsinteresser slått en strek over alle moralske prinsipper; ti alle talemåter til tross kan det ikke bestrides at England herved de facto har anerkjent sovjetregjeringen, som man skulle tro alle anstendige folk ikke ville bemenge seg med.
De stadig oppdukkende kontroverser mellom England og Frankrike om deres stilling til Tyskland er enda en gang løst i minnelighet, idet Briand∗ og Lloyd George∗ under den stedfunne London-konferanse∗ er kommet til enighet om erstatningskravene overfor Tyskland og har sendt dette et ultimatum. Tyskland, der stadig spekulerer i de fransk-engelske uoverensstemmelser for å uthale sine forpliktelser og slippe billigst mulig fra sine forpliktelser, raser derfor, og der telegraferes over den hele verden, at der innen alle partier er enstemmighet om at man vil avvise kravene, der vil være umulige å oppfylle, og vil gjøre tyskerne, deres barn og barnebarn til ententens lønnsslaver. Vi er imidlertid nå så vant til alle disse store ord og bravader, at de ikke gjør noe inntrykk lenger. Og det blir nok også denne gang så, at de "går under åket". Qui vivra, verra.