Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
Kristiania, 6. september 1920
Da bolsjevikenes hærer sto foran Warszawas porter, og hele den siviliserte verden med engstelse imøteså den polske hovedstads fall fra dag til dag, snudde krigslykken seg som ved et mirakel. De polske hærer har ikke alene jaget bolsjevikene vekk fra hovedstadens nærhet, men drevet dem så langt tilbake, at det på grunn av den langt fremskredne årstid må ansees utelukket, at de russiske hærer i år kan oppta noen ny offensiv.
Man puster uvilkårlig lettet ut. Ti man kan i sannhet ikke lett overskue, hva følgene ville ha blitt, om polakkene var tvunget i kne, og bolsjevikene hadde fått fotfeste i Polen og blitt Tysklands nærmeste nabo.
Et av de store lyspunkter ved Versaillesfreden var for alle uhildede gjenopprettelsen av et uavhengig Polen. Når man kjenner litt til polske forhold før krigen, om hvorledes både Russland og Tyskland gjorde sitt ytterste for å ødelegge og drepe polsk språk og polsk kultur, men hvorledes polakkene tross all undertrykkelse og alle lidelser anspente alle sine krefter, for at makthaverne ikke skulle nå dette sitt mål, var gjenopprettelsen av det polske rike en rettferdighetshandling, som måtte vinne bifall hos alle, hvis begreper om rett og rettferdighet ikke var blitt helt forvirret. Og det har forundret meg, at Georg Brandes∗, der i sin bok om Polen har skildret med så levende farger det polske folks lidelser under de fremmede makthaveres åk og ikke mindre gripende fremmante det polske folks vilje til selvhevdelse tross alt og dets uutslukkelige håp om engang igjen å kunne fremstå som et selvstendig og uavhengig folk, kun har hatt bitre og hånende ord om Versaillesfreden, og at den gamle frihetskjempe ikke iallfall har villet fremheve dette lyspunkt.
-----
Sovjetregjeringens representant hr. Litvinow∗ (alias Finkelstein) har nå fått den norske regjerings tillatelse til å oppslå sine pauluner her for noen tid, for at mulige forretningsforbindelser mellom Russland og Norge skal kunne etableres. Han har allerede et par uker residert i en suite av værelser i proletarhotellet Grand Hotel, hvor han efter hotellgjestenes sigende fører åpent taffel som grand seigneur med helt uproletariske manerer.
Efter den Gunnar Knudsenske regjerings∗ løfter til hr. Litvinow kunne den nåværende regjering∗ kanskje ikke nekte ham adgang til landet. Men den bør sikkert ikke la oppholdet bli av lengre varighet enn nødvendig. Ti at det er i agitasjonsøyemed og ikke for å skape forretningsforbindelser, Litvinow har slått seg ned her, blir efter de stadige resultatløse forretningskonferanser mer og mer klart. I utlandet har man, ikke minst på grunn av tendensiøse telegrammer – formentlig fra tysk hold – fra København til utenlandspressen, allerede fått et overdrevet inntrykk av bolsjevikinnflytelse her i landet. Og at også dette bidrar til å minske tilliten til den norske krone og er medvirkende til dens stadige fall, får forretningsmenn stadig beviser på. Direktør Bryn∗ fortalte meg således forleden, at han hadde brev fra forretningsforbindelser i England, Østerrike og Amerika, der alle gav uttrykk for, at man der trodde, at bolsjevikene snart ville få makten i Norge.