Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920




16. juni 1920

Efter 8 års virksomhet – det lengste tidsrom, et ministerium har sittet ved roret, siden parlamentarismens innførelse i 1884 – har ministeriet Gunnar Knudsen innlevert sin avskjedsansøkning, fordi ministersjefen igjen led nederlag på et bevilgningsspørsmål – og det av den besynderligste art. Stortinget ville forhøye veibudsjettet med 1 million kroner mer, enn av regjeringen foreslått, hva Gunnar Knudsen motsatte seg med nebb og klør og gjorde kabinettsspørsmål på. I dette siste fikk han dog kun medhold av 1 av ministeriets medlemmer, landbruksministeren hr. Five, mens de øvrige, som rimelig var, ikke fant at der var noen som helst grunn til å stille kabinettsspørsmål på et sånt grunnlag, da 1 ussel million i disse tider, hvor statsmaktene lar millionene rulle som om statens ressurser var uuttømmelige, jo er en dråpe i havet, og dernest fordi det stadig har hendt, at Stortinget forhøyer regjeringens bevilgningsforslag, uten at det hittil har falt noe ministerium inn deri å se uttrykket for en sådan mistillit, at det på grunn herav skulle være nødt til å gå av. Når Gunnar Knudsen stiller kabinettspørsmål, må grunnen dertil sikkert være den, at han var så vant til at venstre og sosialistene bøyde seg under pisken, at han ikke tvilte på, at det ville skje også denne gang. Justisministeren hr. Blehr hadde også uforbeholdent uttalt dette til en av mine bekjente i dag.

Da 7 av ministeriets medlemmer ikke fant det rimelig å stille kabinettspørsmål i en slik sak, skulle man vente, at det øvrige ministerium fortsatte med ny besettelse av de efter herrene Knudsen og Five ledige ministerporteføljer. Men dette har de besynderlig nok på det bestemteste vegret seg for, og det blir da sikkert høyre med stortingspresidenten i spissen, der kommer til å danne det nye ministerium, uaktet høyre alene jo er i absolutt minoritet, idet det sikkert ikke kan gjøre regning på støtte fra venstre – Gunnar Knudsen anser jo høyre som alt hva der er ondt og vederstyggelig uti politikk. Visstnok var venstre også i minoritet, men Gunnar Knudsen delte jo i flere henseende grunnsyn med sosialistene og kunne påregne disses støtte.

Det er alltid så sin sak for et parti å ta regjeringsmakten, når det vet at de prinsipper der skulle være partiets raison d''etre, ikke kan gjøres gjeldende, men at det til stadighet må fri til disse, ja godta og bringe til utførelse beslutninger, som direkte strider mot disse. Men det er jo riktignok sant, at man lite har merket til bærende ideer og prinsipper hos de siste års høyrepartier. Noen statsmannsevner finnes ikke blant dets ledere.

Jeg tror også, at det ville ha vært det heldigste for partiets sak, om Gunnar Knudsen nå, når den økonomiske misère melder seg, selv var blitt tvunget til å ta det fulle ansvar for ministeriets handlinger og dets rent uforsvarlige ledelse av statens finanser gjennom de år, da statsinntektene har vært florisante som aldri tidligere, og som dog er endt med, at skatteskruen må settes i en rent faretruende virksomhet, og den avgående regjering endog har forberedt en ren formueskonfiskasjon.

I de arbeidskonflikter, der nå står for døren, og som det ikke er utelukket kan anta en revolusjonær karakter, tror jeg, at det borgerlige samfunn ville hatt en god støtte i Gunnar Knudsens person. Han hadde gjentatte ganger uttalt, at han ikke ville tåle ulovligheter, og hans steilhet og stivnakkethet kunne ha kommet oss til gode.