Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
26. mai 1920
De store arbeidskamper, som sto for døren, er i et hvert fall utskutt, idet regjeringen har påbudt tvungen megling, hvormed arbeidsstans foreløpig ikke inntrer. Det store spørsmål, som arbeidskonfliktene denne gang vesentlig skulle reises på, nemlig arbeidernes andel i bedriftsledelsen, må dog selvfølgelig som et rent politisk spørsmål holdes utenfor voldgiften, og regjeringen har bebudet en provisorisk lov herover. Allerede det at regjeringen bebuder en "provisorisk" lov om dette dypt inngripende spørsmål, der burde få den mest omfattende og allsidige bearbeidelse, så man får full oversikt over dets rekkevidde, førenn man lovfester noe, lyder illevarslende. På dette område burde der ikke være plass for noen "panikklov".
Jeg har hatt anledning til å tale med arbeidere i de forskjelligste bransjer i disse dager, og de var samstemmige mot enhver streik. De synes selv, de nå tjener så godt og har det så godt, at arbeidsstans står for dem som et onde. Og den "andel i ledelsen" som der skrikes opp om, interesserer dem lite. Det er lederne, som vil gjøre politikk av dette og søke å skaffe seg en plattform for de revolusjons- og sosialiseringsplaner, de så lenge har forkynt, og som de vel synes, de ikke lenger godt kan la vedbli å være bare snakk ut i luften.
Efter arbeidernes nettopp avholdte landsmøte og de beslutninger, der her er vedtatt, å dømme, skulle den alt overveiende majoritet av arbeiderne tilhøre den bolsjevikiske retning. Dette er imidlertid kun tilsynelatende så. I de møter hvor deputerte til landsmøtet velges, møter nemlig som regel kun de unge og pågående elementer. De forstandige og sindige arbeidere holder seg tilbake, da de ikke vil risikere å bli utskjelt som forrædere, hvis de gjør noen annen mening gjeldende. Det viser seg da også ved stortingsvalgene, at det er kandidatene av den eldre retning, som hyller den parlamentariske linje, der velger, mens bolsjevikene, der efter landsmøtets sammensetning og voteringer skulle ha den kompakte majoritet av arbeidere bak seg, som regel faller ynkelig igjennom.
Det kan vel neppe være tvilsomt, at de høye lønninger og den til tross herfor stadig synkende arbeidsintensitet som spores i alle land ikke kan vedvare stort lenger, hvis ikke hele verden skal gå til grunne. I 5 lange år har 20 millioner mennesker kun arbeidet på å ødelegge mest mulig. Hus og fabrikker, hele byer og store landstrekninger, kull- og jernminer og meget annet ligger øde. Og millioner av mennesker – av de yngste og arbeidskraftigste – er drept. I 5 år er der kun forbrukt og forbrukt, uten at der er skapt nye verdier. Og mange gjennom rekker av år oppsparte midler er bortsløste.
Skal menneskeheten ikke langsomt gå til grunne, må alt dette gjenoppbygges og gjenerverves. Men dette kan ikke skje ved å legge armene over kors og se surt til alt arbeid, heller ikke ved å stille høyere og høyere lønnskrav for mindre og mindre arbeid. Og det gjelder alle samfunnsklasser.
Det er arbeid og atter arbeid der kreves. Og i dette arbeid må vi legge hele vår sjel og hele vårt gode humør, så vi blir glad i vårt arbeid og stolt over det, vi kan frembringe og søke å gjøre det best mulig.
Det må gjøres levende i oss alle at ethvert arbeid, hva det så enn er, har sitt opphøyde mål, fordi det selv i det små bidrar til hele menneskehetens liv og fremgang.
Og det er også kun da, at menneskene vil føle seg virkelig lykkelige. Går man til sitt arbeid med ulyst og tverrhet og med hat i hjertet, gjør man også dårlig arbeid, og der blir da heller ikke noen plass for den lykkefølelse, som alene fyller en ved å elske sitt daglige arbeid, fordi dette skaper den eneste sanne kjærlighet og også den riktige følelse av uavhengighet.