Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
20. april 1920
Det filharmoniske selskap∗ har nå avsluttet sin sesong, for så vidt angår abonnementskonsertene. De forventninger, man hadde stilt til det nye orkester og dets ledelse, er ikke blitt skuffet. Tvert imot. Vi har aldri i vår by hatt et tilnærmelsesvis så godt orkester, og flere av dets medlemmer er jo også meget fremragende kunstnere. I første rekke den russiske fiolinist Burgin∗, hvis 1. fiolin alltid gjorde seg gjeldende i ensemblet, og som man alltid har savnet meget, når han av en eller annen grunn var borte. Georg Schneevoigt∗ er en fremragende dirigent, og de aftener, han har dirigert orkesteret, har vært festaftener. Det skrik man til å begynne med hørte om at det var en skam for oss ikke å ha en nordmann som 1. dirigent, særlig når man hadde et så fortrinnlig emne som Nationaltheatrets forrige kapellmester, herr Johan Halvorsen∗ – og som vesentlig skrev seg fra musikerhold, er ganske forstummet. Og med rette. Ti ingen vil kunne bestride, at der er en ganske annen glød og farverikdom og fart over orkestret, når Schneevoigt dirigerer, enn de aftener, Halvorsen har svinget taktstokken.
I Ignaz Neumark∗ har orkestret også en fremragende dirigent, når det gjelder moderne musikk, særlig de moderne russiske og slaviske orkesterverker, mens den klassiske musikk ligger fjernere for hans temperament.
De filharmoniske konserter har møtt stigende tilslutning hos publikum. Og særlig gledelig er det, at de populære lørdagskonserter og folkekonsertene i Calmeyergatens misjonshus∗ stadig har trukket fulle hus. Her har orkesteret en misjon å utføre.
Men orkestret er selvfølgelig dyrt å holde, og det er visst gitt, at vi garantister må "spytte i bøssen".