Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
I mars 1920
Nationaltheatret, der i lang tid har ligget helt i dødvannet og gitt forestillinger, hvis kunstneriske og litterære verdi har vært liten eller ingen, har nå endelig mannet seg opp og gitt 2 forestillinger, der rager så høyt opp, at vi kan være stolt av vår skuespillkunsts høye nivå. Først Victor Hugos∗ drama ”Ruy Blas”∗, hvis glødende vers var utmerket overført til norsk av den unge dikter Rolf Hiorth–Schøyen∗, og hvor hver rolle fikk en fortrinlig tolkning. Fru Dybwads∗ instruksjon hadde med hjelp av den nye teatersjef∗ fått lagt en betagende stemning av dyster romantikk over det hele ensemble, så man gikk hjem fra forestillingen med rike skjønnhetsinntrykk. Selv hr. Oddvars∗ kantethet og monotone organ hadde fru Dybwads inspirerende instruksjon fått bukt med, så han flere ganger som Ruy Blas ytet det helt fortrinlige. Fru Dybwad selv virket – tross sine 50 år – helt illuderende som dronningen, og der var en ynde og skjær poesi over hennes fremstilling, der tok en helt fangen. Men over alle hevet seg Stub Wiberg∗ som Don Salluste. Han hadde levd seg helt inn i rollen, og behersket den helt med sin intelligens og fine psykologiske forståelse. Don Cæzar de Bazan ligger jo i grunnen utenfor rekkevidden av Ingolf Schanches∗ talent; i stedet for det overskudd av livslyst og frodig humør som rollen egentlig skal fylles av, ga Schanche figuren enn mer preg av galgenhumor. Men som han hadde anlagt den, gjennomførte han den med megen energi.
Nationaltheatrets siste utmerkede forestilling er den nylig avdøde russiske dikter Leonid Andrejevs∗ drama ”Professor Storizyn”∗, et rikt og eiendommelig diktverk med en rekke av særpregede mennesker, alle dypt menneskelige. Først professoren selv, der vil leve sitt liv i renhet og skjønnhet og derfor lukker og vil lukke øynene til for den stygghet og simpelhet, der omgir ham i hans hjem. Han vil ikke se, at hustruen bedrar ham, at sønnene bestjeler ham. Men under dramaets gang dukker uvilkårlig spørsmålet opp: Er han selv uten skyld i dette? Han lever i sine bøker, i sin kunst, han forstår ved tennende ord å vekke den samme gjenklang av skjønnhet og begeistring, som fyller hans sjel, hos alle de mennesker, der flokker seg om hans lærerstol. Men under alt dette glemmer han de mennesker, der lever i hans hus, og som det var hans plikt å ta seg av og søke å gjøre lykkelige. Hans hustru er nå engang ikke skapt til å leve det samme liv og tenke de samme tanker som professoren, men når han en gang har knyttet hennes liv til sitt, må han da ikke også en gang i mellom stige ned fra sitt høye stade og søke å dele litt av hverdagens gleder, og også dens sorger og små bekymringer med henne. Og uaktet fru Schibsted Hansson∗ gjør hustruen unødig simpel og ingen demper legges på hennes glupske appetitt på alle livets materielle goder, får man dog en viss medynk med denne kvinne, der gjennom så mange år er blitt oversett og skutt til side av den i en helt annen verden levende og åndende professor. Og da professoren endelig må åpne øynene, og hustruen åpent og likefrem bebreider ham, at han intet har delt med henne av sitt liv, men oversett henne, og at han derfor ikke kan dømme henne for strengt, når hun har søkt trøst på annet hold, og sønnen i sine bekjennelser åpner det mest redselsfulle dyp av åndelig og moralsk forkommenhet, gripes han av en redsel over all denne uhyrlige sump, der omgir ham, og som for ham i all hans livsfjernhet, er så uforståelig, at det for ham kun finnes en utvei; å forlate hjemmet og søke døden.
Ingolf Schanches professor Storizyn vil stå i første rekke av den rekke levende mennesketyper, denne utmerkede kunstner har skapt på vår scene. Det er hans store fortjeneste, at han formår å gjøre dette tankemenneske til et virkelig levende og lidende menneske. Hans stemme har dette drag av tilslørt vemod, som virker så underlig gripende, og der er over hans skikkelse og tale all den rørende naivitet og mangel på forståelse av livets realiteter og fremfor alt den motstandsudyktige hengivelse i lidelsen, som særmerker så mange skikkelser i den russiske litteratur, og som på oss andre virker noe fremmed, men ikke desto mindre betagende.
Som den forvorpne sønn spilte den unge skuespiller Thorleif Reiss∗ så virkelighetstro og med en hengivelse i rollen, der virket helt illuderende. Det var som et gjennombrudd, og det skal undre meg, om denne skuespiller ikke skulle nå frem.
Som en skjær tone av den sarteste poesi virker Storizyns møte i 1. og 2. akt med den unge fyrstinne Ludmila Pavlovna, en av de mange tilhørere ved hans foredrag, som hans skjønne ord og rene forkynnelse har knyttet til ham med så sterke bånd, at hun byr ham alt og vil forlate sitt hjem for å følge ham. Men alt hennes trylleri glir forbi ham, fordi han ikke vil krenke det, der har vært hans oppgave å forkynne for menneskene; skjønnheten og renheten i menneskenes samliv. Scenen ute på landet i 2. akt er full av poesi, og fru Gyda Christensen∗ skjemmer intet ut, men virker dog temmelig blodløs som den unge fyrstinne.
Som Telemachov ytet Gustav Thomassen∗ det respektable – men man savnet Stub Wiberg, hvem rollen egentlig var tiltenkt, og som sikkert hadde gitt mer karakteristiske uttrykk for det varme hjerte, der rører seg under all den ytre kynisme.
Holst Jensen∗ ga professorinnens bror – en ekte russisk skikkelse – med enkle midler en fast karakteristikk. Hans stumme spill i den store oppgjørsscene mellom Storizyn og hans hustru – det hjelpeløse blikk, den underlige virring med hodet, den store medlidenhet, der liksom strømmet ut av hele hans skikkelse, mens et fremhvisket "Å Gud – å gud" av og til kom over hans lepper, var ekte og god kunst.
Alt i alt en av de forestillinger man sent vil glemme, og hvor man føler et pust av den store kunst.