Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
10. januar 1920
Til tross for alle voldsomme uttalelser i den tyske presse har de tyske delegerte nå underskrevet den endelige fredstraktat, og freden er hermed ratifisert. Tyskerne fikk noen innrømmelser med hensyn til det havnemateriale, de skulle levere som erstatning for ødeleggelsen av den tyske internerte flåte i Scapa Flow∗. Men det var også alt. Den diplomatiske forbindelse skal på ny knyttes mellom de tidligere fiender. Foreløpig sender stormaktene ingen ambassadører til Berlin, men alene chargés d''affairés, og som følge herav forholder Tyskland seg likedan.
Ennå har imidlertid Amerika [ikke] ratifisert fredstraktaten, men efter alt å dømme er Wilsons tilhengere og republikanerne nå på god vei til å nå til et kompromiss, således at fredstraktaten blir ratifisert med visse reservasjoner, som de allierte aksepterer.
Også med hensyn til traktaten om Nasjonenes Forbund∗ vil amerikanerne formentlig sluttelig tiltre den med enkelte forbehold. Det ville jo også være meget sørgelig, om Amerika skulle holde seg tilbake, men det er jo en gitt ting, at dens effektivitet derved ville svekkes i en betenkelig grad.
Noen alminnelig begeistring over Nasjonenes Forbund er der vel neppe noe sted, men at kjernen er sunn, og at den inneholder de første spirer til etablering av en alminnelig fred og nedgang i de rustningsbyrder, hvorunder folkene har stønnet i de siste par desennier, kan ikke bestrides. Så får vi håpe at forbundets videre utvikling i fremtiden vil gå ad de rette baner. At Norge vil komme til å slutte seg til Nasjonenes Forbund, anser jeg for gitt, og skriket i enkelte presseorganer om, at vi kun gjør det nødt og tvungent, fordi vi er så små, at vi vil miste vår selvstendighet ved å slutte oss til forbundet m.v., synes meg under disse omstendigheter temmelig malplassert og kan kun virke til å gjøre oss enda mindre, enn vi behøver å være.