Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1919
Kristiania, 31. desember 1919
Det ble en stille julaften for oss i år. Sisine∗ i Paris, mamma og svigermor døde, og Jakob∗ tilbrakte julaftenen hos Eleanor∗. Således var det alene Bab∗, Kai∗ og jeg, der samledes om juletreet i år.
I dag skal vi være hos Eleanor for å feire årsskiftet. Hun har fått den gledelige nyhet at kongens henvendelse gjennom minister Wedel∗ om å få hennes sønn Harald∗ frigitt fra krigsfangenskapet i Frankrike, har lyktes, og Harald var allerede før jul i Paris og kan ventes hjem om noen dager. For henne vil derfor det nye år opprinne lysere og mer forhåpningsfullt enn på lange tider.
Forhåpentlig vil fredstraktaten bli endelig underskrevet nå en av de første dager på det nye år. Alle tegn går nå i den retning. Men noen følelse av hel og full befrielse vil dog heller ikke dette gi menneskeheten. Overalt kamp, uro og gjæring. I Russland fremdeles kaos, de hvites anførere overalt på retrett, bolsjevikenes makt synes derfor mer befestet enn noensinne og den røde terror like levende. I Østerrike og Serbia nød og mangel over alle grenser. I Tyskland ennå uro og gjæring under den tilsynelatende nå roligere overflate. Overalt en knugende dyrtid. Selv i England og Frankrike en faretruende kullmangel, så befolkningen fryser og industrien lider. Her hjemme uro og gjæring i alle arbeiderkretser, uaktet disses levestandard sikkert aldri har vært høyere enn nå, og deres livsvilkår er atskillig lysere enn mangen embetsmanns.
Arbeidsintensiteten nedsettes, og arbeidernes løfte om at 8-timersdagen ikke skulle få noen innflytelse på produksjonen, har vist seg å være tomme talemåter. Når dertil kommer konkurransen fra utlandet, vil det skjønnes, at eksportindustrien ikke går lysende tider imøte.
Skipsfartens store inntekter, der nå kanskje er større enn noensinne tidligere, er det eneste lyspunkt og sålenge dette vedvarer, vil vel vår finansielle stilling så noenlunde kunne holde.
Det er således ikke med særlig lyse utsikter, vi går inn i det nye år.