Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1919
Kristiania, 30. november 1919
Det amerikanske senat vil ikke ratifisere fredsavtalen i dens nåværende form, og særlig er det den ordning Nasjonenes forbund∗ har fått i denne, der har vært anstøtsstenen. Der er gjort en rekke reservasjoner og av den art, at Wilson∗ ikke kan og vil akseptere dem, men foretrekker å ta sitt forslag om ratifikasjon tilbake. Wilson har jo i lang tid vært syk – overanstrengt og overnervøs heter det, så han ikke personlig har kunnet øve noen innflytelse på senatets holdning, der for øvrig antas mer å være påvirket av indrepolitiske enn av internasjonale hensyn. Demokratene har jo også tapt sin majoritet i senatet.
Uaktet det jo i fredsavtalen heter, at den skal anses ratifisert, når den er ratifisert av 3 av de allierte makter, og dette jo allerede er tilfelle, da England, Frankrike og Italia allerede har tatt dette skritt, er det jo klart, at det allikevel er av stor moralsk betydning, at Amerika svikter, og tyskerne synes allerede å ville søke å profitere derav. Men det vil neppe lykkes dem.
All sannsynlighet taler også for, at det amerikanske senat senere vil skride til ratifikasjon med noen enkelte, svakere reservasjoner. Den alminnelige opinion – og særlig handels- og industriverdenen – i Amerika ønsker fred og ordnede forhold snarest mulig.
Imidlertid utskytes på grunn herav igjen spørsmålet om de tyske fangers frigivelse i Frankrike. Min nevø Harald∗ sitter fremdeles som fange i Pamiers∗ i Pyreneene – nå på fjerde år. Jeg skulle inderlig håpe, at Frankrike nå i menneskelighetens navn ga disse fanger fri, hvor liten sympati man enn har nå med den tyske krigsførsel og deres fremferd i Frankrike.