Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1919
Kristiania, 13. oktober 1919
Jeg var i går til stede ved den bankett, der efter foranstaltning av næringslivets menn og personlige venner, var arrangert for vår minister i Paris, Wedel Jarlsberg∗ og frue. Festen holdtes i den nye frimurerlosjes∗ festlige lokaler, som nå sjelden utlånes, og den ble rent ytre sett meget strålende.
Bankettalene var imidlertid, når unntas Wedels store tale, både dårlige og banale. Statsminister Knudsen∗ hørtes nærmest gretten ut og fremhakket stotrende, hostende og kremtende talen for æresgjesten. Den virket som tørr sand, der ikke hang sammen. Og like uheldig virket efter min mening generaldirektør Eydes∗ servile tale fra vennene.
Minister Wedel leste opp sin hovedtale, der var poengrik og ble godt fremført, men de store vyer, han forespeilet oss om Norges store fremtid, hvis vi bare ville gripe til, virket dog noe karikaturmessig. Han lot oss forstå, at han hadde skaffet oss Spitsbergen∗, hvilket vel også er sant, men som kanskje for en nøktern betraktning vil bli en nokså tvilsom glede. Men han kom også med noen dunkle hentydninger til, at han kanskje hadde mer i sin koffert. Der hviskes jo om, at han har arbeidet for å skaffe oss kolonier i Afrika. Og der tilføyes noe ondskapsfullt, at da en av de ledende på fredskonferansen hadde spurt ham, om han ønsket høyland eller lavland, skulle han ha svart: "Takk, begge deler, Deres eksellense!"
I sin senere ekstemporerte tale kom ministeren litt ut på viddene, og man satt med en viss engstelig følelse for, hvor han ville ende. Men det gikk jo noenlunde bra. Han betrodde oss hviskende, at da de tyske hærer i slutten av august 1914 nærmet seg Paris, og regjeringen sto i begrep med å forlate den franske hovedstad og de fremmede makters representanter med den på noen unntakelser nær, hvoriblant Wedel, hadde krigsministeren∗ kalt ham til seg og bedt ham, hvis Paris ble truet, å reise ut til von Kluck∗ og von Bülow∗ for å anmode om, at byen spartes mest mulig. Men heldigvis ble det Joffre∗ og Gallieni∗, der ga de tyske generaler svaret.
Ministerens nye frue∗ så meget distingvert og tiltalende ut. Og var hun også velgjørende enkelt kledd og ikke belesset med den mengde juveler, som f.eks. fru generaldirektør Eyde∗, den forhenværende statistinne ved Centralteatret, der var behengt med perler og diamanter, og som hadde på sitt hode et diadem av briljanter, som mangen dronning sikkert kunne misunt henne.