Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1919
7. juli 1919
Jeg er nettopp kommet tilbake fra Refsnes∗, hvor Celina og Christian Mathiesen∗, Harald Løvenskiold∗ og jeg har vært nede for å feire Kathrine Boecks∗ fødselsdag. Den 5. juli ble hun 50 år. Det var en herlig sommerdag, og festen var smukk og stemningsfull. Harald Løvenskiold holdt en varm og vakker tale for Kathrine som den gode venninne og den vakre, fortryllende og gjestfri vertinne hun er. Hvis Kristianias selskapsliv i begynnelsen av det 20. århundre engang får sin historieskriver, er jeg sikker på, at det Boeckske hjem får sitt særlige kapitel. På Losby∗ og i de senere år på Refsnes og om vinteren på det gamle Munkedammen∗ her i byen har Lorentz Boeck∗ og frue utfoldet en gjestfrihet av de sjeldne. På Losby har vi jo ofte vært opptil 20 gjester og mer, der har tilbrakt flere døgn i rad der. Og aldri har der vært sporet noen tretthet hos vertsfolket.
Av omegnens folk var ministerinne Due∗, frøken Lilly Due∗ samt kammerherre Sibbern∗ og frue til middagen på Refsnes.
I går var Boecks med gjester buden til frokost til ministerinne Due på deres landsted Oakhill∗ i Rygge, hvor de alltid tilbringer sommeren, mens de nå om vinteren har oppslått sin bolig i København. Fru Due er tross sin alder den mest livlige og elskverdige vertinne, og hun dyrker fremdeles sine utpregede kunstneriske interesser. Hun har studert malerkunsten under professor Gudes∗ ledelse og ennå tegner hun og utarbeider hun meget i dekorativ kunst, utkast til smykker og lignende.
Deres hjem i Kjøbenhavn skal være et helt museum av kunstsaker – malerier, sølv og antikviteter.
Men også her på Oakhill har de mange nydelige ting, gamle skap og kommoder og også mange gamle malerier, bl.a. Tidemands∗ bilde av et bryllup i en landskirke.
Ministerinne Due er russerinne, hun var i sin tid hoffdame hos keiser Alexander 2s keiserinne∗, hva hennes ytre for øvrig ikke bærer preg av, og hun er naturligvis dypt bedrøvet over sitt fedrelands nåværende skjebne.
Jeg var forleden dag i en middag hos skipsreder J.B. Stang∗ og frue sammen med grevinne Kotzebue Pilar de Pilchau∗, mor til den tidligere russiske legasjonssekretær, og hennes datter, der efter en eventyrlig flukt over Finland fra sine godser i østersjøprovinsene hadde reddet seg hit. De ga en rystende skildring av tilstandene der. Deres godser og deres hus i Reval∗ var plyndret, og det samme var formentlig tilfelle med deres leilighet i Petrograd∗. Deres hjemlige bolsjeviker hadde oppført seg nokså pyntelig. De hadde ikke trengt seg inn i deres slott, men holdt seg i folkebygningene. Men da der senere ble invasjon av tyskere og russiske bolsjeviker, var det forbi med beskjedenheten. Både deres malerier og smykker ble tatt. Det var nå de russiske matrosers elskerinner, gatepiker, som hadde samlingen av smykker. De kjøpte også nye, det var ingen sjeldenhet, at sånne piker hos juvelerene kjøpte halsbånd til 100 000 rubler og mer.
Grevinne Pilar fortalte, at et øyenvitne hadde fortalt henne om bolsjevikenes pinsler av storfyrstinne Sergius∗, tsarinaens søster, en fyrstinne, der siden mordet på hennes ektefelle hadde levet tilbaketrukket i et kloster og kun utøvet sykepleie og velgjørenhet. Til slutt ble hun styrtet ned i en brønn. To unge storfyrster måtte stå og se på, førenn de skulle dele samme skjebne. Men for at de ikke skulle falle for bløtt ovenpå hennes lik, ble brønnen først fylt med skarpe steiner. Ytterligere kan vel bestialiteten ikke drives. (Storfyrstinne Maria Pavlovna∗ bekrefter i sine i 1930 utkomne memoarer dette. Kun at det var i en gruve, og ikke en brønn, hun ble nedstyrtet.)
Grevinne Pilar hadde ikke meget godt å si om den myrdede tsarina∗. Hun var hysterisk og forkjælt og hadde helt fra ekteskapets første år plaget tsaren svært. Når hun ikke fikk sin vilje, la hun seg ned på gulvet og hylte og skrek som et uskikkelig barn. Det var efter grevinnens sigende keiser Wilhelm 2∗, der hadde satt alt inn på å få partiet i stand.
-----
Det var første gang, jeg var gjest hos Jørgen Stang. Barbara∗ var på grunn av sorgen ikke med. Han har nå en av de største malerisamlinger i landet, utelukkende fransk og moderne norsk kunst. Han har herlige bilder av Courbet∗, Manet∗, Cézanne∗, Gauguin∗, Daumier∗ og Renoir∗. Og av de unge norske fortrinnlige bilder av Munch∗, Henrik Sørensen∗ og Jean Heiberg∗. Dessuten en hel del av Munchs beste raderinger. Av keramikk og gamle møbler har han også fortreffelige ting.
Heldigvis gjør hans hjem på det gamle Skillebekk∗ ikke spor av museumsinntrykk, hva der så lett blir tilfelle. Det er ordnet og passet inn i værelsene og hjemmets ramme og med raffinert smak. Direktør Thiis∗ og Henrik Sørensen er jo hans intime venner og gode hjelpere både ved innkjøp og arrangement.