Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1919
24. juni 1919
Det gikk som forutsatt. Den tyske regjering har erklært seg rede til å underskrive fredstraktaten sans phrase, hvortil den fikk nasjonalforsamlingens bemyndigelse. Den tyske regjering er dog en annen enn den Scheidemannske. Både Scheidemann∗ og Brockdorff-Rantzau∗ hadde for ofte sagt sitt "uantakelig" ut over Tyskland, til at de anstendigvis kunne søke sine ord i seg igjen å gå til underskrift. Scheidemann er gått av og remplassert av sosialdemokraten Bauer∗. Regjeringen er dannet utelukkende av sosialdemokrater og sentrum, idet demokratene ikke ville gå med på noen underskrift. I regjeringen sitter fremdeles sentrumsmennene dr. Erzberger∗, der visstnok er regjeringens drivende kraft, og dr. Bell∗. Utenriksminister er hr. Herman Müller∗.
Man forsøkte til siste øyeblikk å unngå høytidelig og offisielt å underskrive på at Tyskland var skyld i krigen, og at keiseren og de øvrige skyldige skulle utleveres og stilles for en interalliert domstol, men ententen sto fast i sin beslutning om, at ikke en tøddel i traktaten skulle endres.
De streker tyskerne nettopp hadde gjort seg skyldig i – senkingen av den i England internerte flåte∗ under anførsel av admiral Reuter∗, og uttakingen og oppbrenningen av de fra Frankrike tidligere tatte faner, der efter traktaten skulle utleveres, og som oppbevartes i Berlins Zeughaus∗, hadde selvfølgelig ikke stemt deres motstandere blidere og ga dem en velkommen anledning til å demonstrere for all verden, at man fremdeles ikke kan stole på Tysklands gitte ord og underskrift.