Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1919
9. mai 1919
De alliertes fredsbetingelser til Tyskland er nå offentliggjorte, og de har vakt en forferdelse og harme i Tyskland, så størsteparten av den tyske presse betegner dem som helt uantagelige, og at en ny krig og landets undergang er å foretrekke fremfor å underskrive disse betingelser.
Ganske visst er fredsbetingelsene strenge, men de inneholder dog ikke annet, enn hva der allerede var sivet ut og allerede på forhånd drøftet i pressen som de sannsynlige betingelser. Overraskelsen synes derfor noe affektert, og truslene om å nekte å underskrive og la spartakistene ta regjeringsmakten, vil sikkert vise seg kun å være beregnet bløff.
For alle oss, der hadde håpet på, at Wilsons punkter iallfall i alt vesentlig ville bli fulgt, er jo fredsbetingelsene noe av en skuffelse. Men målt med de gamle mål kan fredsbetingelsene ikke betegnes som urettferdige. Det går jo ikke om, som de tyske politikere vil ha det til, at når Tyskland har skiftet regjering og kastet de gamle makthavere på porten, så kan Tyskland heller ikke plikte å bære ansvaret for, hva dens tidligere regjeringer har forbrutt, men jeg tror dog, det ville ha vært klokere av ententens politikere, om de hadde fastsatt sine betingelser med litt mer kjølig blod og med vyer ut over en litt lengre fremtid.
Det er betydelige landstrekninger, Tyskland må avstå. Til Frankrike Elsass∗ og Lothringen∗ samt for 15 år Saar-distriktet∗ som erstatning for tyskernes ødeleggelser av de franske kullgruver, til Belgia noen små grensedistrikter, dog først efter folkeavstemning, til Danmark deler av Slesvig∗ likeledes efter folkeavstemning, til Polen hele Posen∗, deler av Schlesien∗ og Østpreussen∗, også i enkelte av disse distrikter skal der dog være folkeavstemning.
Store skadeserstatninger skal utbetales, hele den tyske handelsflåte utleveres. Enn videre skal den tyske hær om en kortere tid reduseres til 100 000 mann.
Selv om Tyskland underskriver freden, vil det ikke bli opptatt som medlem av Nasjonenes forbund∗ før efter en prøvetid.
Keiseren∗ og alle skyldige offiserer skal utleveres og dømmes av en interalliert domstol.
I stedet for til det håpede verdensherredømme har således krigen redusert Tyskland, med dets tidligere 70 millioner mennesker, til en makt av 2. eller 3. rang.
Hvorvidt Tyskland kan oppfylle de økonomiske forpliktelser som er pålagt det efter fredsbetingelsene, kan det vel være tvil om, til tross for at dets grunn ikke har vært herjet og dets fabrikker står urørt.
Det store spørsmål vil være, om man kan få det krigstrette tyske folk til å arbeide med den samme disiplin, dyktighet og arbeidsintensitet som tidligere.
For øyeblikket ser det ikke lyst ut i så henseende.