Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1919
22. januar 1919
Jeg hadde for en tid siden besøk av "Aftenpostens" korrespondent i Paris, herr Frøis Frøisland∗, der er kommet hjem på et besøk og gjerne ville fortelle sine landsmenn litt fra de franske fronter, som han gjentatte ganger hadde besøkt under krigen, fra hvilke besøk han hadde medbrakt en rekke lysbilder.
Vi ble enige om, at de to foreninger "Alliance Française"∗ og "Norvège–France"∗ skulle arrangere et møte i universitetets aula med hr. Frøisland som foredragsholder, og i går fant møtet sted. Aulaen var fullpakket, og uaktet foredraget varte i over 2 timer, fulgtes det fra først til sist med den mest spente oppmerksomhet. Det var nærmest anlagt som et kåseri som en ramme om de utmerkede lysbilder. Det hele forente seg som en hyllest til fransk ånd, til fransk mot og utholdenhet, tapperhet og sinnets likevekt selv under de mest kritiske omstendigheter.
Det kunne ikke unngås, at det samtidig ble en bitter anklage mot den tyske krigsførsels metoder.
Hva lysbildene viste oss av denne, var i sannhet opprørende, og hva man hadde lest om denne, syntes nesten å blekne mot den kalde virkelighet.
Noe av det, der gjorde sterkest inntrykk var å se alle de herlige frukttrær langds de franske landeveier avsagde ved roten og liggende over ende, fulle av blomster – så hensiktsløst, kun den rene ødeleggelseslyst. Og hvor tyskerne i hager og parker rundt de mange deilige slott og herregårder ikke hadde fått tid til å bruke øksen og sagen, var barken flenget av trærne, og sevjen rant ut, og ødeleggelsesverket allikevel kunne fullbyrdes.
Og så den systematiske ødeleggelse av all industri og alle fabrikker i de egne, som tyskerne hadde holdt besatt. Funne tyske dokumenter har nå fått forklaringen herpå. Hensikten var, at selv om Tyskland ikke vant krigen fullt ut, skulle det ved bortførselen av alle maskiner og ødeleggelsen av alle fabrikker, i de første år efter krigen få et sånt forsprang i økonomisk og industriell retning, at Frankrike aldri mer skulle kunne bli noen konkurrent, men nødvendigvis langsomt sykne hen. At krigen skulle ende for Tyskland med et sånt "débâcle" lå helt utenfor deres tanker.
Man hører fra så mange kanter i den senere tid, at der nå kun bør være plass for tilgivelse. Man bebreider franskmennene, at de ikke straks er rede til forsoning og forståelse. Jeg tror, at Frøislands foredrag for så vidt har hatt sin misjon, som det vil åpne alles øyne for, at der er forbrytelser, der må sones, førenn de kan glemmes og tilgis.