Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918
Kristiania, 31. desember 1918
Atter er et år gått til ende og det et år, som sikkert av fremtidens historieskrivere vil regnes som et av de betydningsfulleste i menneskehetens historie.
En av de største og blodigste folkekriger i historiens annaler – en krig der har omspent alle verdensdeler – er ført til ende. Den trussel, der utgikk fra det tyske keiserrike, med dets maksime at makt går foran rett, og som – hvis det var blitt seirende – ville ha gjort den hele siviliserte verden til dets vasaller, er lykkeligvis slått ned. For så vidt ånder man friere enn på mange år. Men den gjæring fra folkedypet, det hat og den terror, som krigen med all dens nød og sult og blodsutgytelse har avlet, står til tross for krigens avslutning like truende i horisonten og bevirker en utrygghetsfølelse og en nedtrykthet, som gjør, at man ser fremtiden imøte med mørke anelser.
Like ved julehøytiden har de indre uroligheter i Tyskland atter blusset opp. Svære kamper har funnet sted i Berlins sentrum. Marinedivisjonene fra Kiel hadde forskanset seg i de kongelige staller, hvorfra de gjorde utfall, og i slottet og omegn fant regulære slag sted. Store deler av det keiserlige slott er ødelagt og plyndret.
De tyske bolsjeviker, der har antatt navnet spartakister∗ – efter lederen av slaveoppstanden under den romerske republikk Spartacus – har stilt seg i åpen opposisjon mot den sosialdemokratiske regjering og flertallssosialistene og proklamerer her som i Russland "proletariatets diktatur". Og i Berlin som i Petrograd og Moskva er det jøder, der er bevegelsens ledere. I Berlin er det Liebknecht∗ og Rosa Luxemburg∗.
Der går en nemesis gjennom livet. Det var den tyske generalstab og det tyske bursjoasi, der hjalp Lenin∗ tilbake til Russland og forsynte ham og hans hjelpere med det nødvendige gull for å bringe den russiske revolusjon i sving og helt demoralisere de russiske armeer, så de tyske armeer på østfronten kunne frigjøres og sendes mot vest. Nå høster de selv fruktene av sitt underjordiske arbeid, og noen medlidenhet har man derfor vanskelig for å føle med dem.
Skulle opprørsbevegelsen i Tyskland ta overhånd, kan det imidlertid bli en fare for hele den europeiske sivilisasjon. Og det er sikkert ikke avveien, om ententens makter holder seg dette for øye. Jo snarere freden kan sluttes, og der kan sendes Tyskland mat og råstoffer til dets industri, jo bedre skulle utsiktene være for, at massene slår seg til ro. Sult og arbeidsløshet danner den beste grobunn for revolusjonære tiltak. Og jo snarere der kan bli arbeidsro og endrede forhold i Tyskland, jo bedre vil utsiktene bli for at Tyskland skal kunne bli istand til å betale de enorme erstatninger, all rettferdighet må tilsi, at de må utrede for sine hensiktsløse ødeleggelser og plyndringer, som har lagt alle de strekninger øde, hvor tyske armeer har satt sin fot under denne krig, og for sine systematiske tyverier.
Det er ingen rimelighet for, at Tyskland skal bli fri for følgene av sin grusomme og brutale opptreden, hvor disse kan erstattes.
Det synes som om regjeringen for denne gang har kuet opprøret, men for hvor lang tid? Det syder og bruser overalt i det tyske rike, og man føler seg ingenlunde sikker på, hvilke overraskelser de kommende måneder vil bringe.