Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918
21. desember 1918
I går var vi til sølvbryllupsfest hos mine gamle venner Hieronymus og Minka Heyerdahl ∗. Vi var over 80 personer til festmiddagen. De har nå fått utvidet og forandret sin villa∗ i Gyldenløves gate, og arkitekt Arnstein Arneberg∗, der har forestått ombyggingsarbeidet, har med forholdsvis enkle midler gitt det hele et vakkert og fint avstemt preg. Det virker som et helt nytt hus.
Det var en meget stemningsfull sølvbryllupsfest. Hieronymus'' tale for Minka var vakker og følt – og det er jo også et av de lykkeligste ekteskap, man kan tenke seg – og han endte med å utbringe hennes skål i "ærbødighet, takknemlighet og beundring".
Jeg holdt efter sølvbrudeparets anmodning festtalen, der lot til å vinne anklang. Den var omtrent sålydende: "Det er enkelte inntrykk, som har festet seg så, at de selv efter mange års forløp står like klart for vårt indre øye, og som vi derfor nårsomhelst kan kalle tilbake og se lyslevende for oss. Således ser jeg ennå like klart for meg Minka, da hun i dag for 25 år siden ved sin fars∗ side skred opp over kirkegulvet i det lille kapell∗ der ute på Ormøen. Det var et bilde av ungdom og lykke, av skjønnhet og harmoni, men også av det alvor, som høytidsstunden la over henne.
Og er det ikke nettopp alt dette, som har gitt dette hjem sitt preg i de 25 år, som nå er gått.
All den store kjærlighet og lykke, som alltid har strålt ut fra sølvbrudeparet, har ikke alene kastet glans over dette hjem, men har gitt gjenskinn langt utover. De har vært det lysende eksempel. Og det er vel kanskje hendt en og annen her, at dette eksempel under en gardinpreken på kammerset, der jo efter sigende skal kunne forekomme en og annen gang i andre ekteskaper, har vært holdt frem. Og jeg er sikker på, at det har virket.
En av våre offentlige menn, som av og til har vanket som gjest her i huset, sa engang at de timer han hadde tilbrakt her, var av de minner som lyste opp i livet. Jeg tror,at alle vi, for hvem dette hjem har stått åpent, vil sanne disse ord og ikke minst ungdommen, der alltid har møtt så megen forståelse her.
Det rike hjertelag, den store trofasthet mot slekt og venner, den friske og våkne sans for alt der rører seg i livet, så velsignet fri for all smålighet og så fremmed for ethvert snevert begrep; alt dette som kaster glede inn i tilværelsen og gjør det høyere under loftet, som har strømmet oss imøte fra Minka og Hieronymus, har knyttet oss til dem med de sterkeste bånd.
Men når jeg i dag har fått lov til å bringe sølvbrudeparet våre hjerteligste lykkønskninger, føler jeg meg sikker på, at jeg ikke alene gir uttrykk for de følelser, som besjeler alle oss, som er samlet til festen her i aften, men langt videre kretser.
Bjørnson∗ har engang sagt, at det er meget å være æret, men det er enda meget mer å være elsket. Og det er ingen festfrase for anledningen, når jeg sier, at Minka og Hieronymus ikke alene er æret, men også er omfattet med stor hengivenhet og har venner i alle kretser i denne vår by, hvis vel Hieronymus har viet så mange av sine beste arbeidsår, og for hvilken han har utrettet så meget, og i hvis utvikling, han har satt merker efter seg, som ikke vil forsvinne.
Ser vi nå tilbake på de svunne 25 år, kan vi trygt si, at lykkestjernen har skinnet over dette hjem med en sjelden glans. Noen båer i sjøen har det vel alltid vært, og litt uværsskyer kanskje også en og annen gang. Og ille ville det være, om det ikke var så. Men stort sett har det vært en seilas for gunstig bør og fulle seil. Helt fra I stiftet Eders beskjedne hjem der oppe på Rosenborg∗ i en gradvis stigende og i de siste år nesten svimlende utvikling til nå, da I efter Hieronymus'' slit om dagen på storindustriens og finansinstitusjonens hårde direksjonskrakk kan samles i dette vakre og stilfulle palé, som vel selv Eders hyperestetiske venn arkitekt Ragnar Östberg∗ nå må innrømme danner den fornødne "verdiga ram om denna utomordentlig vackra familj". Og det må være med en stolt følelse, I kan si til Eder selv, at dette vakre hjem er bygd opp alene ved eget arbeid og egen dyktighet.
Når vi nå takker Eder for alt godt i disse 25 år – og det er mange av oss, som har meget å takke for – og fremfører våre varmeste ønsker for sølvbrudeparet, så tror jeg ikke, vi kan ønske Eder noe bedre, enn at de kommende år må bli likeså lykkelige og arbeidsrike som de år, der er gått, så at I, når vesper engang ringer inn, kan sitte med favnen full av lyse og gode minner.
Så løfter vi vårt glass for disse to, der var skapte for hinannen
som to blade paa een Green
som to Bølger, der ved Stranden
bliver strømmende til een.∗
Brudeparets skål!"
Der var megen ungdom til stede, og dansen gikk lett over tilje til de lyse morgentimer.