Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918




11. november 1918

Dagen i dag vil bli en av historiens største merkedager. Da den tyske kommisjon var gjort oppmerksom på, at der ingen utsettelse ville bli gitt i den fastsatte frist for undertegningen av våpenhvilen og at der ingen endringer ville bli foretatt i de der av general Foch meddelte betingelser for samme, har kommissærene – hvoriblant den tidligere tyske gesandt her i Kristiania, grev Oberndorff – med den tyske regjerings billigelse undertegnet våpenhviledokumentet, og dermed er nå efter mer enn 4 års krig, veldigere og frykteligere i sin intensitet enn noen tidligere, kampen avblåst på samtlige fronter.

Freden nærmer seg altså – men hvilke usigelige lidelser har ikke krigen påført de kjempende nasjoner, og hvilke verdier er ikke gått til grunne under denne gigantiske kamp. Menneskelige, kulturelle og økonomiske verdier av uoverskuelig rekkevidde er tilintetgjort, og det meste er tap, der aldri kan erstattes.

Også menneskene er forandret i disse 4 år, og om man noensinne kan komme tilbake til normale forhold som før krigen, er vel et stort spørsmål. At det i alle fall vil ta lang tid, er visstnok hevet over tvil. Vi vil nok alle komme til å betrakte tiden før krigen som det "tapte paradis", hvortil vi aldri kommer tilbake, men hvortil vi vil lenges.

De onde og minst renslige sider av den menneskelige natur har gjort seg mer og mer gjeldende. Hat, pengebegjær og sløvhet for det virkelig verdifulle i livet har bredt seg som en smitte verden over og kanskje mest i de nøytrale land, hvor der ikke som motvekt har vært den sum av lidelse og oppofrelse for sitt land og sine hjem, som i de kjempende land har oppvist så beundringsverdige resultater.

Man gleder seg selvfølgelig over, at freden nå er i sikte – og dog har man ikke lenger den befriende følelse, som for et år siden ville ha bemektiget verden, om de alliertes seier og freden da var kommet. Man sitter med en følelse av at våpnenes nedleggelse på frontene allikevel ikke vil gi menneskeheten den virkelig efterlengtede fred. Bolsjevikenes galskaper vil sikkert smitte vestover, og dens ideer få en temmelig frodig grobunn også i det utsultede og så bittert skuffede tyske folk.

Meget avhenger av seierherrenes visdom og moderasjon. Og det ville være å håpe, at president Wilsons ånd vil sveve over den konferanse, der skal oppstille de endelige fredsbetingelser.

At våpenhvilebetingelsene ville bli harde for tysk kjøtt og blod, er kun naturlig. De allierte kan jo ennå ikke vite, med hvilket Tyskland de har å gjøre. Og de må ha full sikkerhet for, at våpnene nedlegges, således at de ikke på nytt kan gjenopptas.

Efter de innløpne telegrafiske meddelelser om våpenhvilebetingelsene – man har foreløpig kun meddelelser fra Berlin – går de bl.a. ut på øyeblikkelig rømning av Belgia, Frankrike, Elsass-Lothringen og venstre Rhinbredd. Köln, Mainz og Koblenz skal besettes av allierte tropper. På høyre Rhinbredd innrettes en nøytral sone av 30–40 km dybde, der skal rømmes innen 14 dager. Der skal utleveres store mengder av materiell av alle slag – kanoner, jernbanemateriell etc. –, av flåten 8 kryssere, 6 dreadnaughts og 100 ubåter, mens resten skal demobiliseres. Tyskland må gi avkall på Brest-Litovsk- og Bukarestfreden – og tilbakegi alt russisk og rumensk gull, de ifølge disse traktater har bortført, og likeledes skal de tilbakegi de røvete belgiske bankers beholdninger. Og last, but not least: Blokaden av Tyskland skal opprettholdes. Våpenhvilens varighet er 30 dager.

I sannhet har Tyskland måttet bøye kne og gå den tunge gang til Kanossa.

Og det kan ikke undre, at keiser Wilhelm efter å ha brakt sitt folk opp i en krig, der har medført sådanne ydmykelser, har funnet det mest hensiktsmessig å ryste støvet av sine føtter og er flyktet over den hollandske grense og har søkt tilflukt på sin venn grev Bentincks slott ved Arnhem. Men modig, ridder­lig og i samklang med hans tidligere mange stolte ord har han ikke handlet, og selv for de lojale tyskere er vel ved denne hans handlemåte den siste glans av gudebildet forsvunnet.

Imidlertid brer revolusjonen seg over hele Tyskland. I Berlin er der general­streik. Soldater og arbeiderrådene har besatt de offentlige bygninger. I Hamburg, Bremen, Wilhelmshafen, Ludwigshafen og Leipzig overalt streiker og uroligheter. Offiserene berøves sine distinksjoner. Ennå ingen blodsutgytelser, men de kommer nok. Om matrosopprøret i Kiel berettes det nå at grunnen hertil var at generalstaben i sin desperasjon ville la hele den tyske flåte gå ut til slag, og at orlogsmatrosene da, istedenfor å gå sin undergang i møte, gjorde revolt og dermed hindret denne håpløse akt.