Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918
29. oktober 1918
Med hensyn til Østerrike-Ungarn het det i Wilsons∗ fredspunkter: "Østerrike-Ungarns folkeslag, som vi ønsker å beskytte, og hvis plass blant nasjonene vi ønsker å sikre, skal snarest mulig gis leilighet til selvstendig utvikling". Da Østerrike-Ungarn likesom Tyskland hadde erklært sin beredvillighet til å slutte fred overensstemmende med Wilsons 14 punkter, svarte Wilson, at der heri var inntrådt en forandring, idet de allierte hadde anerkjent tsjekkerne og jugoslavene som selvstendig krigførende makter, og at disse derfor ved fredsbordet selvstendig ville vareta sine egne interesser.
Begivenhetene utvikler seg med rivende fart i Østerrike-Ungarn. Tysk-østerrikerne har også proklamert seg som egen stat∗ og synes nærmest å ville slutte seg til Tyskland. I Fiume∗ har det vært opprør. Ungarn har erklært seg som uavhengig stat.
Intet under derfor, at Østerrike på ny ber om fred og denne gang om separatfred, idet det i den nye utenriksminister grev Andrassys∗ note til Wilson heter, at det slutter seg til Wilsons oppfatning av de østeriksk-ungarske folks rettigheter, særlig tsjekkernes og jugoslavenes, dog at den østeriks–ungarske regjering derfor erklærer seg rede til "uten å avvente resultatet av andre forhandlinger" å inntre i fredsforhandlinger med ententen og anmoder om øyeblikkelig våpenhvile.
Samtidig meldes der, at hele den østerrikske front mot Italia vakler. Italienerne og deres allierte trenger seierrike frem og tar store masser av fanger og materiell.
Det er vel ingen tvil om, at nå ringer dødsklokkene over det habsburgske monarki, og at Østerrike-Ungarn går sin fullstendige oppløsning i møte, og at en rekke frie stater vil oppstå på dets grunn, hvor alle nasjonaliteter efter hundreårige undertrykkelser vil få sin nasjonale selvbestemmelsesrett tilbake.
Også Tyrkia er ferdig, dets tysksinnede ledere Enver Bey∗ og Talat pasja∗ er trådt tilbake, og dets kapitulasjon kan ventes hver dag.
Alene og forlatt står nå Tyskland tilbake, og hver dag bringer telegrafen meddelelser om, at de skritt for skritt må trekke seg tilbake på vestfronten. Visstnok foregår tilbaketoget med beundringsverdig orden, og der er ikke tale om noe gjennombrudd eller noen avgjørende katastrofe, men det er neppe synderlig tvilsomt, at det ikke vil vare lenge, førenn også nederlagets time er slått også for denne makt, der brakte denne skrekkelige krig over verden i sin blinde tro på det tyske sverds uovervinnelighet.
Det er fra tysk hold blitt sagt, at når den tyske regjering tok det skritt å anmode om våpenhvile, skjedde det med den tyske hærledelses billigelse, ja efter dens uttrykkelige anmodning, hva Maximilian Harden∗ har bekreftet i et foredrag i Berlin. Hærledelsen fryktet en katastrofe. Noen sådan er imidlertid ikke inntruffet, og det sies, at Ludendorff∗ derefter var kommet på andre tanker. Imidlertid er jo den militære makt ved en nylig av riksdagen fattet beslutning nå under sivil kontroll, og Ludendorffs makt – der jo også strekker seg inn over det politiske område – brutt. Da regjeringen nå ikke har villet endre signalene, er Ludendorff nå trådt tilbake fra sin stilling som generalkvartermester. Og hermed er den mann, der både militært og politisk har vært tyskernes diktator i de siste år og for hvem både rikskansler og keiser bøyde seg, ute av sagaen.
Sikkert er hermed det avgjørende skritt tatt til for alltid å gjøre ende på det tyske junker- og militærherredømme, der har vært Tysklands onde ånd, og som har styrtet det i ulykken. Så får vi håpe, at det tyske folk selv, når noen tid er gått, vil få øynene opp for, hvor det har vært villedet av sine falske førere, og at det igjen vil kunne arbeide seg opp til den aktede stilling i verdens omdømme, som dets dyktighet og den virkelige tyske folkesjel utvilsomt har krav på.