Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918
16. oktober 1918
Allerede i går aftes kunne telegrafen bringe beskjed om Wilsons∗ svar på den tyske note av den 12.
Som rimelig var, har han forkastet tyskernes ønske om opprettelsen av en blandet kommisjon til å avgjøre spørsmålet om rømningen av de okkuperte distrikter. Denne må, uttaler presidenten, overlates til den amerikanske og de allierte regjeringers militære rådgivere, til deres bedømmelse og råd. Han vil ikke godta noen ordning herav, som ikke yter absolutt tilfredstillende sikkerhet og garantier for opprettholdelsen av den amerikanske og de allierte armeers overlegenhet i felten.
Og han tillegger, at hverken han eller de med Amerika allierte regjeringer vil samtykke i å drøfte noen våpenstillstand, så lenge Tysklands bevæpnede styrker fortsetter de ulovlige og umenneskelige fremgangsmåter, som de ennå holder fast ved.
Presidenten henviser derefter til de like efter fremsettelsen av det tyske fredsforslag stedfunne torpederinger av en irsk og en japansk passasjerbåt i den Irske sjø, og fremholder det umenneskelige i, at tyskerne ikke bare senker skipene, men også de båter, hvori besetning og passasjerer forsøker å bringe seg i sikkerhet. Og han betoner ytterligere de tyske armeers taktikk under tilbaketoget med tøylesløse ødeleggelser i direkte strid med den siviliserte krigførsels regler og praksis, hvorunder byer og landsbyer røves for alt, hva de inneholder, hvis de ikke helt ødelegges, mens innbyggerne føres bort.
Man kan ikke vente, sier presidenten, at de nasjoner, som står forenet mot Tyskland, skal gå med på noen våpenhvile, mens umenneskelige handlinger, plyndring og ødeleggelse vedvarende finner sted, handlinger som de betrakter med redsel og med harmglødende hjerter.
Det er harde ord og sterke beskyldninger, Wilson her retter mot de tyske armeer, men ord, som det er på tide blir sagt, så det tyske folk, som sikkert har levd i uvitenhet om de redsler, deres armeer har gjort seg skyldig i i Belgia og Frankrike, kan få full beskjed og således, at det kanskje vil gå opp for det, at det har sine dype grunner, når tyskerne betraktes med så sterk uvilje overalt i verden..
Presidenten henviser sluttelig til de ord, han uttalte i sin tale i Mount Vernon∗ den 4. juli sistledne: "Ødeleggelsen av enhver eneveldig makt, hvor som helst, som på egen hånd egenmektig og fremmelig forstyrrer verdensfreden. Hvis den ikke straks kan bli ødelagt, må den i det minste reduseres til faktisk evneløshet. Den makt, som hittil har behersket den tyske nasjon, er av den art, som her er nevnt. Det står til den tyske nasjon selv å forandre dette".
Det, som presidenten her uttalte, anses av presidenten som en forutsetning for freden.
Wilson ser seg nødt til å uttale, at hele fredsspørsmålet efter hans oppfatning vil avhenge av den bestemthet og den tilfredstillende karakter, de garantier har, som kan gis i dette fundamentale spørsmål. Det er en ufravikelig betingelse, at de regjeringer, som står forenet mot Tyskland, må få vite mer, enn hvem de muligens forhandler med.
Det skal bli spennende å se, hva Tyskland vil svare på denne note, og om den tyske regjering anser situasjonen sådan, at den må tømme ydmykelsens beger til bunns.
Til Wilsons slutningstirade vil den formentlig svare, at den allerede har truffet skritt til foretakelse av de endringer i forfatningen, som for fremtiden vil hindre, at keiseren uten å spørre riksdagen og erholde dens samtykke kan erklære krig og slutte fred, og som skal søke å gjøre rikskansleren ansvarlig overfor folkerepresentasjonen.
Det synes således, som om Tyskland nå gjør de nødvendige skritt til å redusere keiserens eneveldige makt og gi folket den andel i forfatningslivet, som overalt ellers tilkommer det, men man kan jo på den annen side også forstå, at de allierte ser med mistillit på den plutselige forvandling i anskuelsen – også med hensyn til fredsvilkårene – som er foregått med rikskansleren∗ og visekansleren herr von Payer∗, der begge i taler, holdt for kun noen måneder siden, eller i brev har fremholdt ganske motsatte meninger.
Hvis de allierte vil kreve for store ydmykelser, lyder røstene fra Tyskland for øvrig på, at folket heller vil reise seg til en folkekamp, der iallfall vil dra krigen ut ennå i atskillig tid. Ti tyskernes retrett på vestfronten er jo foregått således, at man ennå ikke kan tale om noe "débâcle"∗.