Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918
Søndag 13. oktober 1918
Vi våknet denne søndag til et herlig budskap. Tyskerne har levert sitt svar på Wilsons note og må anses i sin helhet å ha kapitulert. Den nye tyske utenriksminister, herr Solf∗, uttaler, at den tyske regjering har antatt (det må jo si akseptert) de setninger, som president Wilson∗ i sin tale av 8. januar og senere taler har fremsatt som grunnlag for varig rettsfred. Og at fredsforhandlingene derfor kan innskrenke seg til å nå til forståelse av de praktiske enkeltheter ved deres anvendelse. Så vel Tyskland som Østerrike-Ungarn erklærer seg derhos rede til å imøtekomme presidentens rømningsforslag. Det henstilles til Wilson å foranledige sammentreden av en blandet kommisjon, for at denne kan treffe de avtaler, som er nødvendige for rømmingen. Som svar på Wilsons 3. spørsmål uttales det, at den tyske regjering, der har ansvaret for fredsinitiativet, er dannet efter forhandlinger med og i overensstemmelse med riksdagens store flertall og derfor taler i den tyske regjerings og det tyske folks navn.
De fleste dunkelheter synes fjernet ved dette svar. Kun forslaget om, at det skal overdras til en "blandet kommisjon" å treffe de avtaler som er nødvendige for rømmingen av de okkuperte distrikter, kan formentlig vanskelig aksepteres av ententen. Men dette spørsmål må vel kunne ordnes, når den oppriktige fredsvilje er der, og enhver tanke om keiserens "tyske fred" nå synes oppgitt.
Også de allierte bør vise noe måtehold og kun sikre seg mot, at rømmingen ikke skulle bli så effektiv, at lysten til å gjenoppta krigen, efter at man er benket om fredsbordet, igjen skulle kunne bli til virkelighet.
Hvis det nå ikke kommer til fred, kan der være fare for, at der i Tyskland også oppstår revolusjonære tilstander og at man kommer ut i et kaos, der kan øve sine virkninger også i ententens land og i de få gjenværende nøytrale stater.
Når man nå ser hen til, hvilke ydmykelser den tyske ørn må finne seg i, og at den nå for alltid må gi avkall på sitt valgspråk: Makt går foran rett, hvor skingrende lyder da ikke de fanfarer, dets seiersberuste førere også på det åndelige område utslynget i den første krigstummel.
Man erindrer bare Maximilian Hardens∗ uttalelser i "Zukunft"∗: "Vi har villet krigen. Vi burde ville den. Når Tyskland har gjennomført erobringen av de landområder, hvortil dets geni har rett, vil alle Guders prester velsigne denne vår krig." Eller som et annet sted: "På hvis side er retten? Spør eiken, hvem som har gitt den rett til å løfte sin krone høyere enn granen, bjørka og palmetreet."
Man husker hva det ellers klare hode, professor Fr. von List∗ uttalte: "Den kommende fred må bli en fortsettelse av krigen ved andre midler. Ti et umåtelig rike, slik som historien aldri har sett det, et rike strekkende seg fra Nordsjøen til den persiske bukt og det indiske osean, vil få de samme militære interesser og samme økonomiske behov. Vi må derfor forsvare dem ved å angripe fienden. Sammensmeltningen av vår vitenskapelige tenkning med den orientalske poesi vil frembringe en ny sivilisasjon av en ukjent rikdom i farger og raser, og gjennom den vil Goethes ostliches und westliches-drøm bli realisert."
Hvor uendelig langt man nå er fra disse drømmer, og vi aner, hvilke smertelige fornemmelser det vil fremkalle å se den nakne virkelighet i øynene.
Også den tyske geistlighet var grepet av vanviddet. En prest som pastor Philippi∗ i Leipzig kunne i fullt alvor utslynge fra sin talerstol til en andektig menighet sådanne redsler som disse: "Menneskeheten skal frelses ved jern og blod. Likesom den allmektige Gud lot korsfeste sin sønn, for at forsoningens verk kunne fullbyrdes, således er Tyskland bestemt til – og det er dets guddommelige misjon – å korsfeste menneskeheten for å sikre dens frelse."
Man gyser uvilkårlig ved tanken, om hvor nær det øvrige Europa og hele den siviliserte verden enkelte ganger under verdenskrigens forløp har vært ved å lide denne skjebne, og man sender en takk til de makter, der har kunnet stanse den fremstormende tyske hær og kunnet kaste dem tilbake. Vi drar uvilkårlig et lettelsens sukk.