Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918




7. oktober 1918

Prins Max av Baden er utnevnt til tysk rikskansler, og ministeriet er efter hans forlangende omdannet, således at samtlige flertallspartier blir representert, også sosialistene. Derimot er ingen av de konservative medtatt i ministeriet. Prins Max har i riksdagen også fremlagt sitt program og bebudet straks i sin tale, at han ville tilstille president Wilson et fredsforslag. Også dettes innhold er nå bekjent. Rikskansleren foreslår fredsforhandlinger "på grunnlag av" Wilsons bekjente 14 punkter, og anmoder om våpenstillstand for å hindre ytterligere blodsutgytelse.

Prins Max uttaler intet om, at Tyskland aksepterer samtlige Wilsons 14 punkter, og førenn der foreligger uttrykkelig erklæring herom, vil sikkert Wilson og de med Amerika allierte makter ikke innlate seg på fredsforhandlinger.

Formentlig vil der også oppstå vanskeligheter med hensyn til betingelsene for en eventuell våpenstillstand.

At franskmennene vil forlange Elsass og Lothringens tilbakegivelse sans phrase, er lite tvilsomt. Og at Wilson er enig heri, må der vel gåes ut fra, skjønt hans punkt 8 ikke er helt klart redigert, idet det her heter: "Den skade, som prøysserne tilføyde Frankrike i 1871 med hensyn til Elsass-Lothringen, en skade, som har forstyrret verdensfreden i mer enn 40 år, skal gjenopprettes, for at freden atter kan sikres i alles interesse".

Når det ytterligere i punkt 13 presiseres, at den polske stat skal opprettes som en uavhengig stat, der skal omfatte alle distrikter, der er bebodd av uomtvistelig polsk befolkning og sikres fri adgang til havet, vil det innsees, at det er betydelige territoriale innrømmelser, Tyskland må gå med på, hvis der skal bli tale om fred.

Førenn man får visshet om, hvorledes tyskerne stiller seg i så henseende, bør man sikkert ikke være altfor optimistisk med hensyn til virkningen av prins Max'' tilbud.

Men at freden nå demrer i horisonten, har man uvilkårlig et gledelig inntrykk av. Og vi får håpe, at den tyske maksime om, at makt går foran rett, har fått dødsstøtet for alltid. Og hvis dessuten Wilsons siste punkt om, at der skal dannes et nasjonenes forbund, hvis mål er å gi gjensidige garantier for alle staters – både de store og små – politiske uavhengighet og territoriale integritet, og at ethvert lands rustninger blir redusert til det minimum, som er forenlig med den indre sikkerhet, blir til virkelighet, vil allikevel krigens umåtelige ofre ikke vært brakt forgjeves.

Og vi ville hatt den lykke å ha opplevet et av historiens største øyeblikk. Det er et nytt tidehverv, der stunder til.