Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918
Gausdals Høifjeldssanatorium∗, 27. august
Min venn professor Bødtker∗ og jeg tilbringer også i år våre ferier sammen. På grunn av de vanskelige kommunikasjonsforhold har vi i år vært nødt til å oppgi å flakke rundt, som vi mest setter pris på, og holde oss i ro her oppe. Det er vel nå snart 20 år, siden jeg sist tilbrakte noen ferie her oppe. Her er ikke foregått mange forandringer, og det er også omtrent de samme menneskene, som alltid samles her oppe. Og det er jo godt, at det er noen innretninger, der er stabile og bevarer tradisjonen også her i landet, og det er kanskje nettopp på grunn herav, at Gausdals sanatorium bevarer sine venner og velyndere fra år til år. For meg er det litt for meget "Karl Johans gate" her. Jeg synes, det er en hvile å komme bort fra de mennesker og ansikter, man ser til daglig i byen hele året igjennom.
Her er utmerket stell. Ingen følelse av rasjonering. Og det smaker igjen å kunne fråtse i smør, melk og fløte og den herligste geitost.
Dessverre har været vært lite gunstig, meget regn og kaldt. Men formiddagene har som regel vært gode, så vi har kunnet foreta lengre turer inn til alle toppene omkring, og luften, og terrenget her oppe er jo vidunderlig.
Om eftermiddagene har jeg som regel fått en bridge med minister Anker∗ fra Tokyo, frøken Laura Radich∗ og grosserer Dammann∗.
Min sidemann ved bordet er bankier Herlof Steen∗ fra Paris, der oppholder seg her i Norge under krigen. Han er meget oppmuntret ved de gode efterretninger, der daglig innløper fra krigsfronten. Snart er hele det terreng på vestfronten, som tyskerne bemektiget seg under de store offensiver i våres gjenerobret, og der er tatt et stort fangeantall – over 100 000, likesom en mengde krigsmateriell er tatt. Går det videre fremover, som det nå er begynt, vil tyskernes makt formentlig bli brutt for godt. Mange tegn tyder på, at freden nærmer seg, men om det blir før vinteren kommer, er vel atskillig tvilsomt.